I Telemark er vi godt vant til flott natur. Men den naturopplevelsen, og den utfordringen, som jeg fikk i Hornindal 7. juli 2012, kommer jeg aldri, aldri til å glemme. Fantastiske vestlandsfjell og vide utsyn, kombinert med en vanvittig kraftanstrengelse og ”Runners High”, med en merkelig tett kontakt med omgivelsene rundt, vil for alltid komme tydelig fram i ”minneboka” mi. Her er en 95 kilo tung debutants erfaring fra Hornindal Rundt – kronjuvelen av fjelløp og utfordringer!
Jeg begynte å løpe aktivt i fjellet og trene skikkelig først i mai 2011. Da sto det 100 kg på vekta. Hadde blitt nesten helt frisk fra ME et par år før, tilbake i fullt arbeid som språklærer på videregående, men var langt fra i toppform. Måtte finne på noe lurt! Fant ut at turer som varer lenge, lenge, har god fettforbrenning. Med et alltid intenst ønske om å være i fjell og hei, som jeg gjorde veldig mye som ungdom, og så ofte som mulig senere, viste det seg at motbakke- og fjelløp ga den perfekte kombinasjon av trening, helsegevinst, glede, indre ro, naturopplevelse, seiersfølelse, tilfredsstillelse av en noe over snittet konkurransementalitet, og hele pakka. Og ikke minst et hyggelig miljø og nye venner. Var med på noen motbakkeløp, til og med Blåhø Opp, noe som skulle være umulig å gjennomføre med så lite treningsgrunnlag, og MotbakkeBirken oktober 2011, 26 kilometer med jevn stigning, gjorde at jeg skjønte at her må det kanskje være noen ultragener ute og går. Merket at den 45 år gamle kroppen var en gammel dieselmotor som begynte å putre bedre og bedre etter som halvtimene gikk.
Så ser jeg ”Hornindal Rundt – Norges tøffeste fjelløp” på terminlista til Kondis. Sjekker distansen - 75 kilometer og 5.600 høydemeter. Ha ha ha! Dette er jo bare for gærninger! Aldri i livet.
Etter tre dager skjønte jeg at det ikke kom til å bli noen vei utenom.
Så ble det kombinert vestlandsferie med familien, hytte på Knausen - hyggelig fyr forresten, han bonden i Tomasgard - ja, de er forresten hyggelige alle sammen i Honndalen - må være den flotte naturen - og etter et par 5-6-timers løp i heiene hjemme i Treungen, innkjøp og testing av løpesekk og veldig gode og riktige sko, La Sportiva Raptor, etter tips fra motbakkkegeneralen Christian Prestegård, var jeg klar. Mente jeg. Og visste selvfølgelig at det ville bli vanskelig. Kona mi og mine to jenter ga full støtte og syntes dette var spennende -og kanskje farlig? Var dette lurt? Folk hjemme bare rista på hodet og himla med øya. Men det gjør de nå av så mangt, forresten.
Utstyret og tekniske forberedelser er halve moroa. Hadde sjekka hundre ganger hva jeg måtte ha med. En lang liste med obligatoriske saker og ting fra arrangøren, og underskrift på at man tar eget ansvar, gjorde dagene fram til start til skrekkblanda fryd.
Hadde kikka på 3D-animasjonen sikkert tredve ganger og memorert løypa sammen med kartet. Jeg liker å ha kontroll – og slike forberedelser tror jeg hjelper. Mannen bak animasjonen, Egil Seljeseth, har forresten gjort en kjempejobb. Hele nettsiden til arrangementet burde vunnet en eller annen pris. Og for å si det med en gang: HELE arrangementet, alle deler av det, var så godt gjennomført, trygt, sikkert og hyggelig, at bare det i seg selv ga mersmak. Jeg kom litt for sent til orienteringen om løpet fredag kveld, men stakk bortom likevel, og der møtte jeg løpslederen Amund Sverre Tomasgard, som ga meg en orientering likevel, og et hyggelig og serviceinnstilt førsteinntrykk av arrangementet - og av bygda.
Jeg var nå klar til mitt livs største fysiske utfordring, uten sammenligning.
Starten gikk klokka 9. Jeg kikka på de andre og prøvde å ta til meg alt som kunne vært lurt å gjøre. Syntes start-tempoet var oppsiktsvekkende lavt. Passa meg bra.
Opp mot toppen av Middagsfjellet. Hjemme går toppene fra 250 moh (innsjøen Nisser) og opp til ca 800 meter. Her går første fjellet fra 0 til 900. Men det kjentes bra, jeg var ca midt i feltet, været var flott og naturopplevelsen var topp. Myrull og fargerike fjellblomster duva i brisen. Dette er jo halve moroa, når kroppen blir full av endorfiner, når slitet begynner, så åpner sansene seg og naturen kommer nærmere innpå. Man registrerer mer - selv på glattsteinete vestlandsstier.
Så lett å følge stien! Hele løypa var jo snitsla, som jeg nå skjønner det heter, med plastmerkebånd. Pluss annen type merking, og nattlampene var klare. Jeg merka meg løypa underveis og prøvde å huske litt så jeg ikke skulle løpe feil på tilbakeveien i samme løype, i nattemørke, utmattelse og svimmelhet. (For mye snø på andre siden av dalen, derfor skulle det være retur samme vei etter halvt løp.)
Animasjonen til Egil S. er bra, og jeg visste jo at det var brattere enn det så ut til, men oppover mot Storehornet var det vel egentlig ikke så bratt, verken på animasjonen eller i virkeligheten, men det gikk myyye saktere enn jeg hadde frykta. Hvor var kreftene? Et stykke før Gullkoppen passerte svensken Niklas Grip meg - nei søren heller, han som jeg hadde tatt sikte på å slå! Vi hadde nemlig mer eller mindre fulgt hverandre hele veien. En svenske skal vi slå, det er ekstra moro! Han var på ca toppen av Gullkoppen før jeg begynte på snøen. Og opp i snøen bar det, så bratt at det var lagt ut holdtau, med plutselig nye krefter, og det gikk i en fei! Kanskje det var den kjølige lufta som var bra for en wannabe ultraløper i tungvektsklassen, kanskje det var den svært hyggelige stemninga ved kontrollposten Kjøsahalsen? Skulle tro arrangøren hadde sendt alle vaktene på kontrollpostene på smile- og servicekurs. Veldig viktig faktor for et arrangement! Nå opplevde jeg dette at det kommer alltid nye krefter, det er bare å bite tenna sammen - komme seg over terskelen. Som min nye svenske tungvektsultraløpervenn Sonny Olsson skrev på Facebook: Smerte er bare svakhet som forlater kroppen. Pinadø godt sagt. Selv om det sikkert ikke var han som kom på det.
Det å nå Gullkoppen, 1304 meter over havet, var en seier i seg selv. Og så DEILIG å se de små prikkene på vei opp! Hah! Noen har det verre enn meg. Ingen empati å spore hos telemarkingen der. Vel, jeg håper det er litt snø neste år også, for det var dritkult å skli nedover - flere hundre meter med hard snø. Ny personlig hastighetsrekord nedover i et fjelløp var det uansett. Nesten brannsår i fua, men pytt pytt. Og hvem tar jeg igjen i bunnen av bakken? Svensken Niklas. Og finnen Teri. Der kom konkurransementaliteten til overflaten igjen med et brak, så her var det bare å springe videre i raskt tempo og med altfor stor selvtillitt.
Det går opp og ned her i verden, og særlig i Hornindal. Det gjør det også med energifølelsen i kroppen. Når kroppen er ”nede”, er den det virkelig, og tanken om å gi opp melder seg. Og så kommer nye krefter, og livet smiler! Et slikt fjelløp har mange fasetter og nyanser.
Jeg somla nok bort minst en halvtime med å ta bilder underveis (måtte jo det, kanskje det var siste gangen, og kanskje noen ikke ville tro meg, og det er kjekt med stoff til et skrytealbum på fjesboka). Gikk enda mer tid til å sende og motta SMS med familien: Middagsfjellet, kl 10.15. Storesætra klokka et eller annet. Heia pappa! Kom igjen! En halvtime foran skjema! Nå er det tungt og vondt. Kom igjen, mannen min! Nå er det bare moro igjen.
Kanskje jeg brukte tre kvarter på dette. Det var likevel trygt og sosialt å ha kontakt med mine nærmeste. Jeg var langt unna tunet i Telemark, langt unna kontroll på hva jeg drev med. Støtte hjelper!
…men neste gang har jeg ikke tid til så mye av det, hvis skal jeg slå svenskene…
På vei forbi Kupa meldte de første tankene om å gi seg ved halvt løp. Søren altså. Nei, jeg skal fullføre. Eller? Tja, får se hvor lenge det holder, da. Men jeg visste jo nå at kreftene alltid kommer tilbake! Men en gang må de vel ta slutt? Du verden så mye man får tenkt gjennom på et slikt løp. Små ting, store ting. Hvordan verden er laga. Så flott natur vi har. Så mye folk klager uten grunn. Huske å sette pris på det vi har. Og akkurat her, under dette løpet, har vi mye. Både av storslått natur og storslåtte utfordringer - og målsetninger.
Hornindal Rundt er godt for den mentale helsen.
Jeg trodde det ville bli verst å komme seg nedover. Belastning på knea i bratte, lange fjellnedoverbakker hadde jeg kjent før - og disse var lengre. Men femtimers-turene hjemme hadde hjulpet mye. Jeg la fra meg en liten matpakke i alufolie under en stein ved Daurmålhornet – tenkte jeg kunne bruke den på vei tilbake. Den ligger vel der fremdeles…
På vei ned fra Daurmålhornet møtte jeg vinneren, Thomas Andersen. ”Du er litt av en gærning”, ropte jeg mens jeg tok bilde av ham. Er ikke sikkert han satte pris på det - aner ikke. Han kom bare med et halvhøflig ”Jaha?” og peste videre. Så møtte jeg den ene etter den andre av sprekingene, og telte dem. ”Og der kommer nummer fjorten”, sa jeg til en fyr. ”Jøss, går du og teller”, sa han undrende. Betimelig spørsmål…
Du VERDEN så lang tid det tok oppover til Muldsvorhornet - siste toppen før halvt løp/ vending nede ved Horndøla Bru. Her kom bøygen. Oppover i denne bratte, brattere og glatteste stien satt det folk her og der og pusta. Og gikk. Skritt for skritt. Og sjangla. Føltes som Depresjonen og Svartedauen hadde kommet til landet på en gang. Er det mulig med slikt slit? Er jeg ikke halvveis en gang? Hva i heiteste bringebærhekken holder vi på med? Jeg kjenner Sunnmørsfjella godt, og denne Muldsvorskuggen ligna veldig på Rotsethornet fra studiedagene i Volda, like bratt, men akkurat nå var det lite positiv naturopplevelse å hente. Jeg bestemte meg der og da for å ikke ødelegge noe, og heller ta det som trening for neste år. Men jammen gikk det raskere igjen siste del opp mot toppen, gikk fra et par fyrer, og tvilen kom tilbake. Fullføre likevel?
Endelig nede ved Horndøla Bru, etter åtte timer og ti minutter, var det godt å møte familien og snakke med arrangørene. Svein Otto Espe som hadde oppdraget som løpsleder, innpisker, utpisker og stemningskaper akkurat da, ville ikke godta at jeg skulle avslutte ved halvt løp. Å gi seg her er ellers veldig vanlig å gjøre for mange overmodige som har meldt seg på til fullt løp. Familien min, særlig yngstedatter Gunnhild, mente også at jeg burde fortsette. Så forteller sekretariatet meg at jeg var nummer nitten av de som hadde meldt seg på til fullt løp. Nummer NITTEN?!? Kult. Jaha. Såpass, ja. Så da bestemte jeg meg for å prøve likevel, selv om jeg ikke hadde kontroll på hva som skjedde med kroppen – hadde aldri løpt 38 kilometer og 2.300 høydemeter før. Men du verden så motiverende resultatet så langt var, og støtten fra familien, og ikke minst overtalelseskunstene til Svein Otto!
Fylle opp sekken, drikke som bare fanden, spise litt, sjekke utstyret - og ut bar det – tilbake samme vei (dette året, fordi det var for mye snø på andre sida av dalen). Ut og oppover bar det med mot i bryst, lite vett i panne, og begynnende gnagsår ulike steder (glemte selvfølgelig å smøre ned ved vending, og nå var vaselinen 3 km unna…). Oppover den uendelige grusveien, der møtte jeg forresten Anne Raftevold. HUN fullførte hele løpet, flere og seksti år gammel. Fantastisk! Ekte vestlands-viking-gener. Videre oppover mot Muldsvorhornet, inntil den kognitive delen av hjernen endelig begynte å kommunisere en smule med nervene i kroppen. Nei. Dette kan gå galt. Helge, skjerp deg, du har aldri gjort noe så langt og tungt før, det er mer enn godt nok. Jeg snudde. Pokker heller.
Jeg vil aldri bli kvitt tvilen. Hadde jeg klart det hvis jeg hadde prøvd? Burde jeg prøvd lenger? Bare opp til Daurmålhornet? Eller tenk å ta rotta på Gullkoppen to ganger på en dag.
Sannsynligvis var det et lurt valg. Jeg vant jo uansett min egen nyoppfunnede klasse, 90 kilo pluss! Og jeg slo den andre svensken jeg skal måle meg med til neste år - Sonny Olsson - med tre kvarter. Det var da noe! Jeg skal love deg at han er blodklar på revansje til neste år - og det går nesten ikke en dag på Facebook uten at vi snakker om Honndalsløpet. Det blir landskamp i Heavy Weight Ultra Trail!
Men svensken Niklas, altså. Som kom en halvtime etter meg til Horndøla, men klarte å fullføre hele greia, sju sekunder bak finnen Teri, etter et spurtoppgjør siste kilometeren. Nitten og en halv time totalt. Himmel og hav. Han hadde visst sett syner ned fra Middagsfjellet. Tøffing! Men en telemarking skal være tøffere til neste år. Helst… Jeg må få lov å legge til at du, Thomas Andersen, som vant på en tid under 11 timer, og dere andre menn og kvinner i toppen av resultatlista - Fantomet, Tarzan, Conan og hele suppegjengen kan bare legge seg - det er dere som er ekte vare, hel ved, jernvilje, grunnfjellet av tøff idrettskultur. Jeg fatter faktisk ikke at det er mulig med slike prestasjoner.
Jeg er med på flere lange løp for tida – 82 km i Vestfold Ultra Challenge (93 km i praksis etter en del feil-løping) i november 2012 ble ny personlig rekord i lengde og smerte, men Hornindal Rundt 2013 er det store, store målet – og da skal det fullføres! Om jeg så må krype. Brekker jeg beinet så spjelker jeg det og hinker videre med en eller annen staur. Sier jeg nå, i alle fall. Men all trening fram dit har ett eneste mål - Hornindal Rundt - kronjuvelen av ultraløp!
Jeg drar med meg litt stoff fra jobben som norsklærer – Ibsens Brand passer godt til 6. juli 2013: ”Det du gjør - gjør det fullt og helt – ikke stykkevis og delt!”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar