Hornindal Rundt 2013 - oppturer nedover

(Advarsel: Dette er en lang blogg for spesielt interesserte :) )

I år ble nedturene fra toppene oppturer. Jeg skal prøve å skrive meg fram til hvorfor det aller meste gikk så bra. Målene ble nådd, og vel så det. Og jeg lyktes med mat, utstyr og lav vekt i sekken. Dette blir en lang blogg, men hemmelighetene ved «suksessen» kommer for dagen, så noen vil nok ha interesse, regner jeg med. På seg selv kjenner en andre… (Kommer til å lese Sonnys 8-siders med stor interesse)

(Fullstendig foto-album fra løpet: https://www.facebook.com/helge.reinholt?ref=tn_tnmn#!/helge.reinholt/media_set?set=a.10152979783675705.1073741842.736590704&type=1 )

Topp oppladning

Hornindal Rundt er av mange kalt kronjuvelen av fjelløp  - med god grunn. Naturen, arrangementet, folka, bygda, hyttene, merkinga, utfordringene, servicen, nettsiden, alt er bra! (Jeg viser her ellers til blogginnlegget fra 2012.)
 I fjor måtte jeg gi meg litt etter halvveis. Ett år og en god del trening og løp senere følte jeg meg veldig sterk, og veldig klar for årets idrettslige høydepunkt. Har hatt Hornindal Rundt 2013 i tankene hver dag siste året. Hvorfor ikke? Det blir ikke mer moro og konkurranse enn en lager selv, og her får jeg utløp for behovene, he he. Hadde topp forberedelse med flere dagers «treningsleir» i fjellene i Loen og Hornindal. Spiste mye sunn mat, gjorde avspenningsøvelser, stelte fint med kroppen og hadde altså en rolig, kjempefin ferie før Norges tøffeste fjelløp. Honndølene er gale nok til å lage et løp som er 75 km langt og har 5.600 høydemeter stigning, med 70 % av løypa på steinete stier og steinrøyser. Det betyr at de 5.600 høydemeterne opp, og 5.600 ned, ikke bare er høydemeter og veier/ stier, men store deler er så «tekniske» at energibruken er ekstrem. Du kan jo forestille deg Vest-Europas høyeste fjell, Mont Blanc, 4.800 meter over havet. Blåbær.

Naturen er ubeskrivelig, naturopplevelsen er enorm underveis, og rundt halvparten bryter. Så hardt er det. Men den oppladninga jeg hadde kan ha gjort underverker for dagsformen denne lørdagen. Og mentalt fokus i månedsvis før hjelper sikkert også… Sonny og familien kom til nabohytta onsdag kveld, og Olav Engen til min hytte på fredag, og slikt selskap av slike flotte, glade, positive, trivelige folk gir ekstra energi.

 

Resultatet

Dette er jo en veldig smal sport bare for gærninger. Det var «bare» 101 startende på den lengste distansen, 81 menn, og «bare» 31 norske herrer. Det var «bare» 7-8 stk i min aldersklasse. Og det var «bare» prøve-NM. Men litt stolt kan man vel være av i det hele tatt å ha gjennomført, fått 22. plass totalt, 12. plass i NM, og 2. plass i aldersklasse 40-49. Hadde det vært standard femårsklasser, kunne jeg nok kalt med en slags norgesmester i terrengultra. Men det viktigste er å gjennomføre uten skader. Og naturopplevelsen, arrangementet, felleskapsfølelsen og det sosiale. Det er mer enn nok, og det å vinne over seg selv, og fullføre, er det viktigste resultatet.

Massevis av svensker

Svensken Sonny Olsson og meg sin interne tungvekts-terrengultra-tevling over fem løp leder jeg nå 2-1. Men det er heller ikke så farlig. At Sonny kom to timer bak meg i mål høres kanskje mye ut, men det er det ikke. Han er også en av de få som fullførte. En ordentlig, seig, positiv tøffing fra Jämtland. Også her er det sosiale viktigst. Familien Olsson holdt til i nabohytta noen dager, så dette var et mer enn hyggelig opphold. Hyggelig var det også at ultra-Far sjøl, Olav Engen, trosset forkjølelsen slik at jeg fikk glede av hans selskap i helgen. Han er et oppkomme av erfaring, gode råd, kunnskap og godt humør.

Omtrent halvparten av de startende kom fra Sverige. Veldig bra for arrangementet at Martin Henricson og Swedish Ultra Runners fra Göteborgsområdet har fått like stor sans for Hornindal Rundt som jeg har fått. Det blir mye svensk selskap i hyttegrenda også til neste år. Og det er gørrkult at det kommer mange svensker  - som jeg kan slå  - i alle fall noen...

Happy-Feets skumle plan

Det var fantastisk vær, og starten gikk kl 9 om morgenen i et skyfritt Hornindal med 240 glade, spente løpere. Amund Sverre, Svein Otto og de andre i staben hadde skaffet system med elektronisk postinnsjekking til de 20 sjekkpunktene, og alle var spente på om dette skulle fungere  - også for seg selv. Feilløping og manglende postregistrering kunne nemlig føre til diskvalifikasjon.

Sonny (populært kalt Happy-Feet i ultraløpermiljøet, og med rette, han er en GLAD løper som nyter dette) forsvant i ganske stor fart med en gang. Jeg lurte på hva han drev med. Men jeg hadde litt stive lår  - kjente det med en gang, så jeg nektet å gjøre annet enn å la kroppen smøre seg selv. Det tok flere kilometer før jeg kunne «ta i» skikkelig oppover mot Middagsfjellet. Men det er alltid lønnsomt å starte rolig på et ekstremt langt løp. Selv om Gammern Olav Engen lurte på hva i hule heite jeg drev med. Han er også tilhenger av sakte start, men han lurte på om noe var galt. Men neida! Slow start, fast finish… Sonny fortalte meg etter løpet at han hadde hatt en plan. Skulle han ha sjans til å slå meg, måtte han komme først over Guletoppen slik at jeg skulle begynne å stresse og få negative tanker. Og slikt KAN hjelpe, for det mentale er veldig, veldig viktig i et så langt løp. Jeg møtte Sonny på inn-ut-posten ved Vikasætra, da lå han 4-5 minutter foran. Det stresset meg ikke. Selv en time bak behøver ikke være kritisk på et 16-18-timers løp. Et par dobesøk, et par nødvendige pauser, matstopp eller rot med utstyret, gnagsårplaster eller lignende, så går tiden fort. For man har mange andre oppgaver på et ultraløp enn bare å løpe og gå, det er helt sikkert.

Før og etter post 4, Kirkhornsætra, hadde jeg svært hyggelig selskap av 3-4 svært hyggelige svensker. Denne gjengen, Jerry Bernstein blant annet, kom og gikk gjennom nesten hele løpet  - man kan forsvinne langt foran en «konkurrent», senere kan bildet være motsatt, alt avhengig av gjennomsnittsfart og disse stoppene som nevnt ovenfor. De var klar over tungvektslandskampen mellom Sonny og meg (det syntes jeg var kult), de visste at det var 1 – 1, og det ble en del prat om det. De hadde også lagt merke til at Sonny hadde hatt stor fart til å begynne med, og alle lurte på hva som var planen hans. Men jeg hadde fått sms-er hjemmefra der de satt og fulgte med på oppdateringene fra mellomtidene på arrangørens nettside. Så, Sonny, ditt forsøk med å stresse meg mentalt lyktes ikke. I alle fall ikke til å begynne med, men jeg er glad for at konkurransen ble ekte og skikkelig, jeg bare digger slike greier.  Et par kilometer etter post 4 ble det fellesfoto av Sonny og meg, før jeg sa farvel  - for siste gang den dagen, håpte jeg – men nei! jeg så ham ikke langt unna oppover hele den lange ryggen forbi Sætrehornet og Storehornet. Og mange ganger senere. Han er god, sterk, og seig. Og jeg kjenner hans mentale styrke, så jeg var ikke trygg på noe om helst.

Nedtur-teknikk ble opptur

Nedturer, ja. Med en svært rolig start ble det mange jeg kunne ta igjen, hele dagen, og det gir ekstra positiv kraft. (Etter halvannen mil var det faktisk INGEN som tok meg igjen.) Det viste seg at jeg hadde en større fart nedover de bratteste partiene enn nesten alle andre i «midtseksjonen» av løperne. Jeg kuttet svinger, tok brattere løsninger, hoppet, spratt, gled og «rullet», med stort sett vilje, plan og full kontroll, mens de andre hadde mye saktere og mer forsiktig fart. Jeg tror ikke jeg tok mange sjanser, selv om det kanskje vær nære på en lett skade et par ganger. Jeg har jo vokst opp, og løpt og gått mye i bratte fjell og vakre, varierte heier i Telemark. Kanskje har jeg lært meg å BRUKE terrenget  - løpe MED det, ikke mot det. Slik kan man utnytte kraften i det som ligger der, til å rulle av gårde i en rytme som underlaget bestemmer. Dette opplevde jeg som ungdom, da jeg løp rundt i heiene i dagesvis alene med sekk og Mikkjel Fønhus-pakket sekk, sov under åpen himmel, laget Mikkjel Fønhus-stokkebål, og opplevde gleden av å holde på og holde på i timesvis. Jeg er glad for de årene. Da løp jeg stort sett utenfor stiene og oppdaget heiene selv. Bratt opp og ned, mange steder der det var unaturlig å ha stier i det hele tatt. Jeg tror kanskje jeg finner litt av svaret der, i ungdommen, og derfor liker jeg nok Hornindal Rundt ekstra godt. Andre typer oppturer er det ellers mange av, i sosial form. Takk for alle møtene, Maria Nordfjell, før og etter Gulekoppen, det er så hyggelig med et smil og et «lykke til». Godt gjort å fullføre selv med forkjølelse, på 18.54!

 Noen løpere passerte meg igjen oppover, så tok jeg dem igjen nedover, og til slutt var de borte. Så nedturene ble jo skikkelige oppturer! Jeg ble i knallgodt humør av å oppdage en fordel som de fleste andre ikke hadde  - jeg var ikke klar over det. For jeg hadde jo opplevd en svakhet.

En svakhet jeg hadde hatt mistanke om en stund, og som ble bekreftet på Sonny og meg sin treningstur til Ytrehornsnakken to dager før: Der det går oppover, og man må gå  - enten bratt eller teknisk svakt oppover, går det mye saktere med meg enn med andre. La oss kalle det «Power-trail-walk», eller som norsklærer bør jeg vel komme med noe bedre, skal vi se…  motbakke-og-bortover-gange, kanskje. Og der, på Ytrehornsnakken på torsdag, tenkte jeg at dette kan bli mer spennende enn godt er, siden det er MYE gåing i Hornindal Rundt, om man vil eller ikke. Sonny langet nemlig ut i en fart som bekymret meg. Herlig, tenkte jeg  - enda en utfordring som må løses  - mer å tenke på, mer å finne ut av!

Tilbake fra den siste inn-utposten til Blåvatnet, litt over halvveis, håpte jeg å kunne smette videre inn i løypa videre før Sonny kom. Men neeeeida, han kom. Han lå 28 minutter bak ved Horndøla Bru, der man fyller opp sekken med mat og drikke, og jeg rakk akkurat ikke å psyke ham ned. Det ble vel helst motsatt. Vi hilste på (jeg har en mistanke om at Sonny prøvde å se mer pigg ut enn han var), ønsket hverandre lykke til, og jeg ba ham innstendig om ALDRI å gi opp. Så var det oppover mot Sandfjellet, med nye krefter. Man blir jo glad av å treffe på en stor, glad Happy-Feet! Jo brattere det ble, jo raskere gikk det. Aha, kanskje jeg har en fordel likevel, når det bare blir bratt nok? Et godt stykke opp mot toppen så jeg Sonny langt der nede, i det han skulle krysse over den nye midlertidige løpsbrua de hadde laget. Pokker, er det ikke mulig å bli kvitt ham? Ha ha! Han klarte å stresse meg litt der, og tvile litt. For jeg visste at neste rapport jeg ville få var etter at han hadde passert Storesætra, og dit er det langt. Så jeg ville ikke kunne vite hvor han var de neste par timene. Men jeg ville ikke begynne å øke farten. Jeg hadde nemlig også en plan. Og det var å ta i oppover mot Høgenibba, etter Storesætra, der det er 30 % igjen av løpet og der Høgenibba er det siste virkelig store fjellet. Ned mot Tussen er det bratt, der tok jeg igjen og passerte noen løpere. Alltid kult å se noen ganske langt framme, som man tar igjen etter ikke mange minuttene, selv om det ser veldig langt ut først.

God plan

Så kommer Storesætra, med hyggelig stemning og litt prat i full fart med folk langs løypa. Jeg blødde fra et lite sår på leggen  - det så nok mer macho ut enn det var, og en dame lurte på om jeg hadde slått meg? Jeg svarte at men i jøssenam, det finnes to hundre og førti millioner billiarder trillioner skarpe steiner i Hornindal, er det greit å skrubbe borti EN av dem? Godt humør hjelper når man er sliten. Men nå visste jeg at jeg hadde disponert slik at det skulle være mye krefter igjen, og Sonny var ikke å se, så det var tid for Traktor-stuntet. Og det passet bra å gire om her. Det var en god del diesel igjen i musklene, og nå følte jeg at jeg kunne fullføre med økende hastighet. Slow Start, Fast Finish! Takk til Olav Engen som har sagt dette mange ganger, at rolig start er og blir alfa og omega på et ultraløp. Opp mot Høgenibba tok jeg igjen Ninette Banoun  - igjen  - hun som ble Norgesmester for kvinner. Hyggelig dame som på det tidspunktet var mektig lei av «enda en stigning!! Nå orker jeg ikke flere, altså!». Flere stigninger senere kom hun i mål som Norgesmester. Imponerende!

Fikk sms hjemmefra om at Sonny ennå ikke hadde passert Storesætra, og det måtte bety at jeg hadde dobla forspranget, så da begynte jeg å tenke på totalplasseringen. Jeg visste det ville bli en topp-plassering i 40-49-klassa, men totalt lå jeg på 29. plass, så det var bare å hive seg over steinrøysene og prøve å finne flere å ta igjen. Og det skjedde.

Gale honndøler

Det blåste så kraftig rundt Høgenibba at bildet jeg tok av posten er uskarpt. Det sier sitt. Jeg måtte på med vindjakka. Selv om det hadde vært varmt hele dagen, og det VAR en god temperatur, så er sterk vind ikke noe å spøke med. Tok på hansker også. Viktig å ikke la kroppsdeler bli for kalde. Da jeg sprang over Kviven og så til og med Voldafjorden der oppe i nord, tenkte jeg at himmel og hav, hvor gal må man være for å lage et helt løp av disse 20 turpostene/ toppturene? De som kom senere fikk storm i kastene, og haglbyger, og arrangørene vurderte en stund faktisk å stanse løperne nedafor Høgenibba. Men det holdt.

Maten underveis

Mat er viktig  - veldig viktig. I det siste har jeg begynt å beregne kalorier, og det har blitt en fordel. Jeg hadde bare 3 dl for mye havregryn med meg fram til halvveis, resten spiste jeg. Hadde litt mer mat i sekken for del 2 enn for del 1, men erfaringsmessig blir det vanskeligere og vanskeligere å spise. Det skjedde her også, men jeg tygde og tygde på havregryn i Cultura, rosiner, en energibar og brødskiver med honning så godt jeg kunne, for uten mat og drikke duger telemarkshelter ikke J . Likevel begynte jeg å hive mat, for jeg hadde en ekstra energibar og totalt 8 dl havregryn til oppblanding i drikkeflaska, til siste fjerdedel av løpet, så jeg visste jeg hadde nok. Sikkert noen mus som satte pris på en honningsandwich, cultura-havre og tørre havregryn. (Understreker at emballasjen selvsagt ikke ble kastet  - bare biologiske saker.) Men pakka med Trønderfår heiv jeg ikke. Kanskje tidenes oppfinnelse for en wannabe-ultraløper. Denne fåresalamien ga UTEN tvil ekstra krefter  -og gode krefter – på en bedre måte enn sukker og energibar gjør, da jeg følte meg ekstra sliten. Fett og salt på en naturlig måte. Blir alltid å finne i sekken på lange turer heretter.

Lett sekk

 

Og det er viktig med så lett sekk som mulig. Både Olav og Sonny hadde en god del tyngre sekker enn meg. Jeg er fornøyd med planleggingen. Det jeg ikke fikk bruk for var førstehjelpsposen (plaster, trykkbandasje, tape), ullundertrøye, bøff/skjerf og regnponchoen, og halvlitersflaskene med sportsdrikkepulver. Mer hadde jeg ikke, utover mat, vindjakke og hansker, hodelykt og en boks med magnesium-, probiotika- og salttabletter, samt litt Ibux. Magnesium, probiotika og salt sparer jeg ikke på. Det skal kroppen ha. Ja, he he, vekten gikk jo noen gram ufrivillig ned ytterligere da jeg fant ut at jeg hadde mistet hanskene. Hadde vel stukket dem under armen pga et bilde jeg bare MÅTTE ta i den vakre solnedgangen. Jeg hadde bare en liter vann i kamelposen ved start, for jeg fyller bare på den ekstra drikkeflasken i sidelomma når det trengs, siden jeg vet det er vann nok i denne løypa. Og jeg fylte på en drøy liter sportsdrikke i kamelposen ved halvveis. Og dette i kamelposen er det bare å drikke så fort som mulig. Så med tom kamelpose og aldri mer enn 2-3 dl vann i drikkeflaska, løp jeg rundt med ca 2,5 kilos sekk, som gikk ned til under 2 da jeg var ferdig med brødskivene, rosinene, og havresuppa. Det som veier tyngst må spises og drikkes først. Likevel var jeg godt nok forsynt med nødvendig utstyr. Og min egen oppfinnelse, havregryn i løs vekt på flaske, er jeg stolt av. Mye mat med veeeeeldig lav vekt. Sjekk selv næringsinnholdet i denne varen!. Toppkarakter på karbohydrater, kalorier, fiber og proteiner. Samt flere gode mineraler. Og jeg vet at karbohydratene er langkjedete (varer lenge), og havre sitter godt i magen. Det er vel det viktigste  - at NÆRINGSOPPTAKET i magen fungerer, ellers hjelper det ikke med all verdens superprodukter. Derfor er også probiotika nødvendig  - kroppens egne sunne tarmbakterier  - for å holde balansen i mage og tarm god. Og heller naturlig mat enn alle disse sukkergelene, energibarene, spesialkjeksene og pulveret. Det tror jeg på  - i alle fall på et så langt løp. Vi går jo ikke rundt og spiser så mye av dette til vanlig, gjør vi vel? Vi løper i naturen, og bør gjøre det på en mest mulig naturlig måte.

La Sportiva

Skoene er jeg blitt VELDIG glad i. La Sportiva Raptor. Ca 380 gram pr sko, og tynne, formstøpte såler (slik som de gjør på Intersport), der gummien i skosålen er det mest fabelaktige. For det første tar det mange løpeturer før skoen former seg til foten din. Det er et godt tegn. Da sitter skoen. For det andre har gummiblandingen en fantastisk evne til å holde deg fast på glatt berg og glatte trerøtter og slikt. Skoene har ikke mye demping. Det lukter skikkelig av et dekklager når de er nye. Er det ETT par sko taruhumaraindianerne hadde kunnet brukt, måtte det vært disse. (For de som har lest «Born to Run.) Og mitt gamle par hadde blitt ødelagt litt i vinter, da jeg løp gjennom hard skare. Yttergummien/plasten på sidene at skoene ble flerret av. Tilsynelatende ikke alvorlig, men understoffet var synlig, og det var små hull tvers gjennom til sokken et par steder. Var disse forsvarlig å løpe med? JA!! Jeg hadde et nytt La Sportiva-par i depoet halvveis, et nummer større (pga eventuelt hovne føtter), men de gamle holdt! De er fantastisk godt laget, og de ble IKKE mer ødelagt av 16-17 timer på Norges mest skarpsteinete fjell-løp! Ok, et par vannblemmer ble det, men ikke noe jeg kjente til. De sitter vanvittig godt på foten, former seg altså etter hvert, de er ikke tunge, de er sydd så de holder ekstreme påkjenninger, og sålen må være verdens beste. I tillegg er jeg ikke sponset av dem, så dette må være en bra, objektiv vurdering!

Mer konkurranse

Jeg fikk sms hjemmefra (min datter Gunnhild gjorde en god jobb og fulgte med hele tiden og sendte rapporter på forholdet mellom meg og Sonny, og totalt), og forsto at tungvektslandskampen var vunnet. Det vil si, dette er bare en av fem, og stillingen er 2-1. Men tre karer som jeg passerte ved Kviven, tror jeg hadde fått det for seg at de skulle avslutte sterkt, og jeg fikk et klart inntrykk av at de tok opp jakten på meg, og begynte å kjøre lagtempo. De hadde krympet forspranget ned mot nest siste post til bare 4 minutter, og JA!!! tenkte jeg, her kommer en ny utfordring! For selv om maten satt dårlig i en etter hvert svært sliten kropp, jeg begynte å bli kvalm, og de tok innpå, så ble det mer konkurranse, liv og action!  Og de gale honndølene hadde lagt ruta opp ENDA EN fjellside, opp til Ytrehornsnakken. Nå begynte jeg å bli sliten (ikke rart, når fordøyelsen har stoppet og energibar og rosiner ikke hjelper å putte innpå), og de kom stadig nærmere. Nå var klokka etter midnatt, og hodelyktene måtte på. Ikke f… tenkte jeg, om de skal ta meg igjen. Jeg skrudde av lykta mi der det gikk bratt oppover, for å forvirre dem, men det hjalp ikke. Like før toppen lå de under minuttet bak. «Dette går ikke». «Søren, nå som jeg ligger på 22. plass totalt av 81 startende menn, det er jo en fantastisk plassering, jeg vil ikke miste den!»

Heldigvis spydde jeg som en bjønn to ganger etter hverandre rett etter toppen, og de to gangene der, kan man godt kalle « to indre og vekk me`n»: Jeg fikk masse krefter tilbake, tok en stor slurk vann, og sprang som en ungkalv om våren ned mot bålet og lyktene på den siste posten, så bakover og så ingenting til dem  - de måtte ha gitt opp! Hvis de overhodet hadde jakta på en noe over snittet ødelagt konkurransementalitert telemarking, da…  Men da var det bare å holde jevn fart ned siste kneika, som er tung, vanskelig, bratt og uhyre teknisk, og det eneste jeg behøvde å bekymre meg for var om jeg skulle klare under 17 timer. (Og om Sonny og alle andre ville komme uskadet til mål…) For gjennomsnittstider og løpsmatematikk er IKKE min sterke side. Men brått var det slutt på bakken, og bare en kilometer til mål. Der sto Olav, Svein Otto og flere andre og ventet. 16 timer og 40 minutter! Jessss. Og hvilken velkomst! Jeg hadde under løpet ringt og bedt Svein Otto kjøpe noen øl for meg, siden jeg ikke rakk den særnorske salgstida kvelden før,  og jammen sto det stabla opp flere kalde Ringnes-bokser på mållinja, ha ha! Den første smakte utrolig godt, og gikk ned på halvminuttet. Den andre ble jeg aldri ferdig med. Magen var fornøyd med den første.

Da var det bare å få på seg tørre klær og ulltepper, sende melding hjem om alt vel, legge ut status på Facebook, og vente på Sonny. Det tok litt over 2 timer. Han kom på 31. plass. Også det et veldig godt løp! Vi ruler, vi tungvektere. Tidligere hadde samboer Leilah gjennomført halvt løp med hoven hånd etter at gipsen var fjernet bare et par dager før, veldig bra gjort! og hun ventet veldig i spenning på sin kjære, og spurte hele tiden vaktene om «var är nummer nio?» Olav gikk og sov i bilen med alarmen på så han skulle våkne i god tid før Sonny kom. Og da svensken var i mål, selvfølgelig med et stort smil og empati for andre, var det om å gjøre og komme seg i dusjen før forkjølelsen kom. Det var herlig å legge seg i hyttesenga på Knausen.

Avslutning, og start på neste år.

Og det var herlig å stå opp, i visshet om at i søndagskvelden ble det bål, restituasjons-øl og pølsefest i hyttegrenda vår, i visshet om at dagen skulle gå med til ikke bare en herlig sløv Tour de France-etappe på Tv-en, men også til mange bilder fra eget og andres kamera, og mye Facebookherjing etter løpet, i vårt ultrasosiale ultramiljø. Våkne opp først og fremst til visshet om at alt hadde fungert: Treningen, fokuseringen i månedsvis, sekken, klærne, maten, drikken, utstyret, taktikken med lett vekt og vannflaskefylling underveis, La Sportiva-skoene, og løpsopplegget med å holde igjen i 70 % av løpet og deretter kjøre på.

Gjett hvem som skal melde seg på Hornindal Rundt 2014. Med mål om under 16 timer  - og denne gangen med en utprøvd, perfekt plan. Eller... perfekt? Å nei, alt kan alltid forbedres, vet vi jo, og det er jo halve moroa, dette med å forske på detaljene. Derfor er det godt å allerede nå være i gang med planleggingen, slik at Hornindal Rundt 2014 allerede er i gang for min del. Herlig. Jeg ser allerede mange forbedringspunkter. Bring it on!

 Takk til familien som jeg visste satt hjemme og fulgte med – å tenke på dem hele tiden under en slik prøvelse, og få meldinger underveis, gir vanvittig med positiv kraft. Takk til Sonny for utfordringen, uten den hadde tiden blitt to-tre timer dårligere og det psykiske utbyttet blitt noe HELT annet. Takk til Leilah og resten av familien for hyggelig hytteliv. Takk til «samboer» Olav, for gode råd og erfaringsutveksling underveis, og IKKE MINST takk til Amund Sverre, Svein Otto og alle i Hornindal.

Og takk til de som fant opp fårepølsa.

 

 

 

 

Hornindal Rundt, her har du meg atte

Stiane opp er steinut og bratte

Lurar du på, kvifor eg tor?

Det er fordi eg heve La Sportiva-skor!

 

(fritt etter den kjente Dølemø-poeten Arne Hægestøyl)

(tor= telemarksk for «turde»)

(heve= har)