Hornindal Rundt 2014, mer lærdom, og både nedturer og oppturer nedover

Hornindal Rundt, her har du meg atte

Stiane opp er steinut og bratte

Fjella så vakre, verdt kvart eit steg

Den aller vakraste ferdaveg

-          Å hei, som eg spring over stien.

  

 

Litt forhåndsomtale om løpet mitt fra Nrk Sogn og Fjordane: http://www.nrk.no/sognogfjordane/helge-_47_-skulle-berre-slanke-seg-1.11657065

Jesss. Årets høydepunkt. Nok en gang fem-seks dager alene i hytte som oppladning, med avspenning, rekognoserings-lett-trening i løypa, god mat og litt sosial omgang med venner. Ikke minst hyggelig sightseeing og løypegjennomgang med mine danske venner Morten og Line. Tenk så langt vi løper, og enda får vi bare se en liten del av den MAJESTETISKE naturen i denne kommunen! Neste år går tirsdagsturen utenom løypa, til toppen av sjølvaste HornindalsROKKEN. Skal nok båndlegge meg bra da, tenker jeg, om ikke det kommer et overstrømmende og jublende bilde fra toppen og rett på Facebook, ha ha!

Morten og Line på kaffebesøk på min basecamp under sightseeingen i Hornindal

Hjemmelaga kraft-kjøttsuppe to ganger hver dag er en fin-fin oppskrift for å styrke kroppen. Det er mange måter å forberede seg på, ikke minst er det mange som ikke gjør en god nok mental jobb på forhånd. Jeg trodde jeg hadde gjort det...

Veldig spennende med bestekompis Birgers ultradebut, med ny norgesrekord i forberedelser. Jeg trodde JEG var gal med praktiske detaljer og all verdens dikkedarier i forkant, men han tar vel doktorgrad i det også om ikke lenge. Vi hadde inspirert hverandre i månedsvis i forveien med diskusjoner om utstyr, mat og taktikk. Slik varer jo også arrangementet så mye lenger, ved å gjøre mest mulig ut av det i måneder i forveien. Så da ble det Morten Engmark og Birger Solheim som var mine utvalgte konkurrenter denne gangen, selv om det bare er sekundært, og for moro skyld, selvfølgelig. Å kunne fullføre selv på en ok tid, med gode opplevelser underveis, er viktigst.

Jeg kommer ikke til å kommentere de beste løperne her noe særlig, f.eks randonee-utøveren som knuser den gamle rekorden til forrige rekordholder, som er en annen randonee-utøver, og som er en lang analyse verdt i seg selv, og det spørs om ikke fjelløpere kanskje burde se på treningsopplegget i randonee... Det hadde også vært interessant å skrive mer om folk jeg kjenner litt, om Didrik Hermansens andre plass, Sondre Amdahls tredjeplass, Simen Ellingsen Rustads femteplass, og Maria Nordfjells tredjeplass. Disse har et nivå som ligger langt bortenfor mitt univers. Den unge honndalsjenta Jenny Mari Tomasgard som tar femteplassen, og forbedrer tida fra året før med SJU timer, fra 21 til 14 timer! Da snakker vi talent. Og selvsagt 16-åringen Rasmus Haugen, som kvister de fleste av de beste i heimefjella sine. Det er jaggu mye bra talent i Hornindal. Må være den ubeskrivelig vakre naturen. Eller svenske Zoltans 93. plass. En mann som har bestemt seg for et eller annet, og som ikke er redd for noen ting. En innsats og vilje som mange kan la seg inspirere av. Jeg tror vi skal få se framgang der. Men det er så mange personlige og spennende historier i Hornindal Rundt at det kunne fylt ti bind. Jeg må skrive om min egen opplevelse, med de og det som er nærmest.

Det var stort sett fint vær i år. Starten gikk klokka 8, en time tidligere enn før. De må gjerne tilbake til klokka 9, så man får tid til å våkne og få kroppens prosesser i gang. Men ikke noe stort problem. Denne gangen startet jeg GPS-klokka da starten gikk, og la den i sekken med en gang. Jeg ville nemlig bare finne mitt eget tempo og følge det, gå i ett med meg selv og naturen, og la kroppen styre tempoet  - den kjenner jo løypa. Og det fungerte bra. Men det gikk raskere opp Middagsfjellet enn noen gang, slik kjentes det, og slik var det. Jeg lurte på om det var lurt, om jeg var over en viss terskel, men det føltes greit, og det var kjekt å vite at Birger var bak. Vi trodde jo begge at han skulle åpne raskere enn meg. Litt rart  - jeg trodde jeg hadde et svinaktig mye høyere tempo enn 2013-løpet, men var bare ca 20 minutter foran fjorårstida ved Kirkhornsætra. Jeg ble også inspirert av en svenske som jeg var sammen med opp til Middagshornet. Han må nevnes. Fullstendig barbeint. NED fra Middagshornet har jeg jo høyt tempo, men da klarte jeg ikke å holde følge med barfotsvensken, han jublet og hoppet og skvatt nedover gjørmete, steinete stier. Jeg fatter det ikke. Men han måtte gi seg halvveis, det ble for skarpe steiner likevel. Men det var på nygrusa veier, og ikke på stiene. Inspirerende!

Birger Solhem over Middagsfjellet. Ultradebut, kom halvveis, og lover å fullføre neste år. En god venn og inspirasjonskilde!

Oppover den lange, lange ryggen. Sætrehornet. Storehornet. Jeg nyter turen og kjenner snart igjen hver stein. Gode minner. De skal få navn etterhvert, tenker jeg, ha ha: Svein, Otto, Amund, Sverre... Savner HappyFeet Sonny Olsson i dag, både tevlingene og kameratskapet og hans flotte personlighet, men han har sagt han skal ta Hornindal under 14 timer en gang, så da kommer han nok tilbake.

Opp breen til Gulekoppen. Høyt tempo! Kroppen fungerer fint. Nok en gang mange minner, full fart ned fra Gulekoppen, tar igjen folk i bratte nedoverbakker som vanlig. Herlig å rase og skli ned på snø, sti, stein. Danse med terrenget. Tar igjen Morten. Han hadde skadet seg litt.

Men det går opp og ned her i verden. Ved hytta på Kupa måtte jeg legge meg ned i fem minutter, strekke ryggen og få igjen litt energi. Hadde jeg hatt for høyt tempo? Er det enda mer viktig enn jeg trodde å holde jevn fart? Eller er det bare helt naturlig og veldig bra for kroppen å ta seg en fem-minutter av og til? Ja, man kan undres.

Så var det bare å glede seg til Muldsvormonsteret. For nå kjenner jeg ham, har tatt ham før, og vet hva som kommer. Tungt og bratt som fanden, men jeg bare smiler, faktisk. Å nei du, du tar ikke meg, jeg vet hvem du er. Prøver å øke farten litt, men det er vanskelig. Ser bak meg om dansken kommer etter, nei han gjør vel ikke det, han som er fra pannekakelandet. He he. Men før den siste stigninga mot Muldsvor-toppen dukker Morten plutselig opp likevel. Han er sterk oppover, og det var lettere for ham å bevege seg oppover enn bortover og nedover med den skaden han hadde fått. Jeg ble mektig imponert.

Lå 15-20 minutter foran fjorårstida da jeg kom halvveis til Horndøla Bru. Hvordan kunne jeg vite det uten klokke på armen? Jo det fant jeg fort ut da jeg traff Vegard "Wyatt Earp" Solheim, bror til Birger, som sto og ventet og hadde fulgt med på løpet. Jeg rakk ikke å fortelle ham at jeg var opptatt av ikke å bruke klokke før han sa det. Men jeg fortsatte uten klokke på armen, etter å ha pakket om og gulpa i meg to porsjoner med pølse-betasuppa til arrangørene. Suppa var VELDIG god! Litt for god, faktisk, skulle det vise seg.

Et sted før Kirkhornsætra, kikker opp på fjellryggen som inneholder Sætrehornet, Storehornet og Gulekoppen. Akkurat her gleder jeg meg til det som kommer. Vi mennesker er rare.

  

Middagsfjell og Sætrehorn går som ein leik

Storehorn og Gulekopp, då blir eg litt bleik

Daurmål er lett, men Muldsvor er lei

 men så er eg halvvegs, det går i ein fei!

-          Å hei, som eg gler meg til resten…

Suppe på brua og jubel og smil

Då blir eg klar for fleire mil

Honndalen lokkar, her er meir å sjå

Og nå er det opp til vatnet Blå

-          Å hej, hur många svenskar her e!

Jeg trodde slaget var tapt da Morten passerte meg i godt tempo opp mot Blåvatnet. -Kør nu på, Helge, hvad laver du? Men da møtte jeg veggen. Likevel var jeg denne gangen mentalt forberedt, for det skal jo komme en liten vegg omtrent da, etter 3-4 mil, og det skal forsvinne etter en stund. Men det var så vidt jeg klarte å gå opp til, og ned fra Blåvatnet, og måtte sette meg ned her og der. Der er det jo nesten flatt, for fanden. Noe stemte ikke. Det var ikke bare veggen. Var jeg jaggu ikke nok mentalt forberedt likevel?! Med femdagers treningsleir med fokus på det mentale?!?!? Jeg lå langflat i lyngen i nærheten av «stigebrua» over Kringdøla, og sa til folk at jeg bryter, jeg KJENTE at det ikke var energi nok til resten av løpet. Merkelig, ikke sant, jeg var jo forberedt på dette!

Og jeg er ganske sikker på svaret: Det var nok suppespisinga. Så mye suppe så fort etter så mange mil med en mage i løpemodus er nok ikke bra, og jeg snakket etter løpet med et par andre som hadde opplevd det samme. Magen trenger all energi til å fordøye så store mengder så raskt, og dermed altså, blir man slapp en god stund. Lærdom! Så da blir det FORSIKTIG suppespising, en eneste porsjon, ved Horndøla Bru neste år.

Etter 15 minutter på ryggen hadde jeg brutt, tenkte jeg. Men så kom tanken: «Kan jeg bryte, jeg som maser om Hornindal Rundt så mye? Nesten hver dag på nettet? Min store lidenskap?» Hva med løpsplanen, forberedelsene, og ikke minst ønsket om å se utsikten fra Sandfjellet igjen, Tussen, Høgenibba, ta igjen Morten kanskje, og ta igjen mange deltagere de par siste milene, og passe på at Birger ikke tar meg igjen (selv om jeg var ganske sikker på at han hadde gitt seg halvveis, noe han hadde gjort. Og fornøyd var han med det. Så blir det nok full distanse året etter på ham også), og tenk om jeg kunne lete etter, og finne, den gode opplevelsen med «runners high»? Jeg kunne ikke gi meg. Måtte videre for å se hva som skjedde. Det var IKKE gøy å begynne og gå igjen. Det var grusomt. Løpe var uaktuelt.

Jeg krekte meg opp til Sandfjellet, ja, KREKTE! Prøvde å gjenkalle den gode utsiktsfølelsen jeg har hatt to ganger før oppover der, men klarte det ikke. Brukte alt jeg hadde av mantraer for å komme opp. Et stykke oppi der satt Christian Evensen, som jeg også hadde snakket mye sammen med om løpet på forhånd. Han satt inntil en stein i en fin positur og kikket med et merkelig blikk utover dalene der nede  - jeg tenkte at nå ser du ut som du bryter, Christian, og ga ham litt pepp, men han bare satt. Jeg kom meg opp til toppen, 1100 meter over havet, og det er den tyngste og verste 700-høydemeterstigninga i mitt liv. Men neste år lar jeg meg ikke lure. Enda hardere med meg selv, ikke fasiken om jeg skal stole på tankene! Har jeg brukket noe bein? Har jeg kuttet en pulsåre? Neivel? Nei, da er det bare å fortsette. Så enkelt. Gi f...., NYT turen, husk planen. Riktig fokus. Smil. Nyt livet!

Lenger nede så jeg Christian og de andre var på vei opp. Godt.   –Vi er noen seige gærninger hele gjengen, tenkte jeg.

Sandfjellet opp, og Tussen ned

Jubel på Storesætra tar eg gjerne med

Opp att til Høgenibba, …nå kjennast det godt

Men Kviven er også mektig og flott

-          Å nei, er det Sunnmøre eg kan sjå der borte?

Då eg tenkjer eg mitt, når eg i Skaret slit

Er honndølan galne, som tar løypa heilt hit?

Svein Otto, Amund Sverre, kva driv de med

De er ikkje vituge, det står eg ved

-          Å hei, kor dei legg løypa pokker i vold.

Og så, sakte men sikkert, løsnet det. Der framme på ryggen mellom Sandfjellet og Tussen tok jeg igjen stakkars Morten, som hadde vondt i knærne, så det gikk saktere og saktere. Stakkars mann. Etter noen minutter i følge ønsket vi hverandre lykke til, og han forsvant bak meg. Og da kom turbodieselen litt mer på, selv om det skulle vise seg at det var langt mer krefter senere. Jeg begynte å ta igjen folk! Og det gir motivasjon:

 Jesssss, nå skjer det igjen! Kreftene øker og jeg kan ta igjen folk og skaffe med en bedre plassering. Opp mot Høgenibba traff jeg en hyggelig honndøl, Per Ståle Lillestøl, som var gørrsliten, men bestemte seg for å henge seg på meg uansett. Jeg bestemte meg for å kvitte meg med ham, prøvde å prate ham i senk, ha ha, men han holdt følge. –Du får ikkje noko foredrag som svar av meg no, sa han. Da var han sliten. Det var jeg også, men som sagt, kreftene var der. Men han hadde jaggu pust nok til å si hva klokka var, selv om jeg hadde fortalt om mitt vitenskapelige ikke-klokke-forsøk. Men kanskje like greit, da begynte jeg å beregne litt, og kom fram til at jeg kanskje ikke hadde så god tid på å sette pers. Vi slet oss fram, seigt, sikkert og forholdsvis raskt, og hadde veldig god nytte av hverandre, rent tempomessig. Uten Per Ståle hadde jeg kanskje kommet en halvtime senere til mål.

Kviven. Herlig landskap. Her og der teknisk og vanskelig å holde tempoet, her og der kan man lange ut og fly, juble!

Dette er ovafor Otredalsskaret. Ikke mangel på stein og svaberg, for den som liker det. Og derfor liker jeg det.

 Jeg trodde jeg var blitt kvitt ham mellom Skaret og Otredalssætra, men jaggu dukka han opp ned siste bakken før mål. –Herregud for en klegg, ropte jeg til ham og forsvant med et brak ned stien i mørket og tok ham med åtte minutter i mål. Jeg skylder deg en takk, Hr. Lillestøl!

Men så står eg på Ytrehorn og kikar ned

Og veit eg har klart det, eg kan smile og le

No er det så gildt, om dette har eg drøymt

Straks er det over, og all smerte er gløymt

-          Å hei, bare ikkje snuble i siste bakken, nå…

Det var moro å passere den ene etter den andre de par siste mila. Inge Asbjørn Haugen, den seigingen, satte ny solid pers i år, og jeg tok ham igjen ned mot Otredalssætra. -Ja du er jo liksom så jækla god nedover du, men bare pass deg, eg er ganske god oppover! God tur vidare! sa den hyggelige honndølen med snart 500 maratonløp på samvittigheten.

Jeg håper virkelig å oppleve dette ekstra giret noen ganger til. Det er LYKKE. Ultrafølelsen er komplett. Og så deilig å komme i mål, se fliret til Svein Otto og Amund Sverre, ta et bad i Honndalsvatnet (har noen funnet croksa mine, som fløt utover? ;) , leske seg med en øl, og sitte og vase med arrangørene i målområdet, og ta imot de andre løperne. Jeg satt litt sammen med den hyggelige (og noe bekymrede...) Line og ventet på Morten, og vi ble glade og imponerte over at han kom seg i mål til slutt. En hard, sterk fyr, dette! Og blid som en lerke i mål. Vi feiret med den avtalte ølen, og så var kreftene slutt.

Ble kjørt hjem av arrangørene. Topp service. Kvalitetsarrangement på alle måter. Jeg klarte ikke målet mitt om under 16 timer, men persa. Vakre, vakre Hornindal. Vet hvordan jeg skal få det til. Bare vent til neste år...Zzzzzzz...

Det er bare SÅ fantastisk å våkne opp langt fra folk, langt oppe i Honndalen, og vite at man har gjennomført. Og det er bare SÅ vondt og vanskelig å kreke seg opp og ut på toalett og inn på kjøkkenet for å lage frokost. Vondt  - og herlig! Er det ikke rart...

Hva så med mat, utstyr, klær og sko? Joda, det meste fungerte. Visste jo hva som skulle til. Raptorskoa er USLÅELIGE på dette føret. Men det er vanskelig å få ned havregryn siste halvdelen. Det er nok best å tenke mer komprimert energi og søtsaker da. De tre energibombene (gels) jeg hadde med satt helt fint i magen. Det blir mer gel neste gang, men ikke før jeg er halvveis, slik at magen tar imot alt kliss og søtt uten å slå seg vrang. Jo forresten, jeg tok sjansen på en i bunnen av Muldsvor, og det gikk også fint. Fårepølsesuksessen fra året før var ikke så merkbar, men den gikk da ned. Salt og fett er bra, men det må være lett fordøyelig. Kokt og most fårepølse? Hm. Høres ikke godt ut. Fint, da har jeg mer å forske på. Skal skvise rimelig mye ut av Hornindal Rundt, Norges tøffeste fjelløp, før jeg blir lei, ja. Ha ha, det er nok noen andre som går lei først.

Jeg tror at jeg investerer i den siste halvparten ved å gjøre ting rett i den første, la kroppen finne rytmen, kvitte seg med stress og ubalanse, kanskje, rense blodet, aner ikke, men det er en prosess uansett, som jeg høster fruktene av senere. Men jeg må etter hvert prøve å ha et høyere tempo til å begynne med. Og satse på at traktordieselkreftene likevel kommer. Mulig jeg skal satse og ofre litt mer i første halvdel neste år.

Jeg kan klare å tenke tilbake og kanskje skape en hel time i bedre slutt-tid: Ikke den lange liggepausa på Kupa. Raskere opp Muldsvorhornet.  Enda raskere på Horndøla Bru. Ikke sitte i to minutter der og tre minutterder, opp og ned Blåvatnet, herregud det er jo ikke skadelig å GÅ. Ikke det kvarteret i lyngen etter halvveis, før Kringdøla «Bru»  - hold kjeft og GÅ. Ikke de to eller ett-minutts pause her og der når jeg er sliten. Litt mindre prating med folk, særlig med Per Ståle, he he. Men det er jo halve løpet, da, å være sosial og hyggelig med hverandre. Takk for praten, kan jeg si til svært mange mennesker etter dette løpet. Litt raskere tempo her og der. Litt mer fokus hele veien, på det tekniske. Jo, det er mye å hente på et langt løp. Kanskje en hel time denne gangen. Sonny mener det det samme. For hver meter kan man hente noe.

Og det er så mye å oppleve. Naturopplevelsen er vel det viktigste uansett, for meg i alle fall. Og det er kanskje umulig å holde fokuset hele tiden. Og neste gang hodet mitt prøver å overbevise meg om å bryte, så sant jeg ikke ligger der med brukket bein, så vet jeg hva som skal til. HOLD DEG I BEVEGELSE. Og du verden som jeg gleder meg allerede, til alle toppene, alle de vanskelige nedoverbakkene, alle de hyggelige folka langs løypa og på postene, til vakre, vakre Hornindal, til arrangementet i seg selv, og til stillheten og avspenninga i dagene før. Vi sees 4. juli 2015.

Hornindal Rundt   - nå tok eg deg fatt

Jaggu var det steinut, jaggu var det bratt

No skrik det i knea og leggar og lår

Så eg må nok tilbake til neste år!