Bislett 50 km 2015:
Dumme valg, dårlig beregning, mye rart, mye lærdom, godt fornøyd likevel

Jeg holdt faktisk på å miste starten, selv med topp forberedelser. Helt utrolig…

Dette var dagen da jeg skulle få svar på om foten kunne holde 5 mil flatt  - syv måneder etter at jeg mista et tonn traktorhenger oppå vrista. Lang tid med verking, dårlig søvn, sykmelding og utmattelse. Hadde klart å trene jevnt og trutt og mer og mer siden før jul. Hadde et par rolige tremilsturer i bagasjen de par siste ukene før løpet på innendørsbanen på Bislett. Ville det holde?

Bislett innendørs. Rundt og rundt. Dette rare ultra-aspektet som enhver som ikke har prøvd, bare rister på hodet av. Helt forståelig, selvsagt. Jeg gledet meg stort til å treffe ultrafamilien min igjen. Her skjer det jo mye fint  - ultrafolk er jo ultrasosiale, her er det stadig verdensrekord i empati og støtte  - her får man nye venner, her snakker man støttende og personlig til folk man ikke kjenner  - men blir desto bedre kjent med etterpå. Her er alle i samme båt. Her lider vi sammen. Det er på en måte helt fint.

Jeg var godt forberedt – og presterte å komme ganske stressa ned på Bislett 12 minutter før start. Dermed fikk jeg ikke med meg det sosiale møtet og gjensynsgleden jeg hadde gledet meg til. Og i alle fall ikke de fysiske forberedelsene…  Hvorfor? Jo, fordi i mitt hode skjer det av og til logiske kortslutninger. Kjørte fra Treungen klokka halv ni og hadde kjempegod tid. Skulle plukke opp litt mer av støtteapparatet mitt  - min datter – i Skien. Nå er det slik at jeg har kjørt fra Treungen til Oslo via Skien/ Porsgrunn sikkert over hundre ganger.  Jeg VET hvor langt det er. Denne dagen hadde kortslutninga laget det slik til at jeg mente det var en times kjøring fra Skien til Oslo. God tid, altså. Herregud.(Google Maps sier i etterkant 134 km og beregnet kjøretid 1 time og 54 minutter.)  Sendte døtrene på shopping på Herkules mens jeg sov en halvtime i bilen. Kjørte mot Vestfold. Fremdeles god tid. Inntil jeg så et skilt: Oslo 98. Hm. Surrehuet begynte å surre og male litt. 98? Hm. Det er jo… ti mil. Ti mil, ja. Og 70-80 minutter til start. Og snart omkjøring i Holmestrand. Jaha? Hm? Å dæven! Gjennomsnittshastigheten gikk kraftig opp. Beregnet og beregnet. «Vi kommer til å få dårlig tid». Laget plan B for hva vi skulle gjøre før start. Støtteapparatet gjør det, går dit, jeg går dit og så går jeg på do og så videre.

Enda dårligere tid! Ringte til Leif og forklarte. Om noen kunne stå klar og parkere bilen min? Men det var ikke så lett å få til. Men jeg var kjempeheldig og fant en ledig plass 100 meter fra stadion. Heldigvis hadde jeg kledd meg helt ferdig om morgenen! Hell i uhell. Rakk å få startnummeret som Leif hadde henta til meg, feste det på TT-trøya, gumle i meg en banan, gi Thomas Stordalen en gratulasjonsklem og en flaske mjød for den fantastiske under-fire-timer-på-fem-mil-tiden hans. Snakket så vidt med Nina Tveten  - hun skal jo løpe Skuggenatten 12-timars så hun måtte jeg bli kjent med. «Skal bare på do før start», sa jeg. På klingende rogalandsdialekt fikk jeg høre at det var tre minutter til start! Sprang inn på do med vaselin til å smøre på eventuelle gnagesteder i den ene hånda og en GodMorgen-yoghurt i den andre  - der inne gjorde jeg mye på en gang svært raskt, men ikke det store jeg hadde planlagt. Kom ut av doen under nedtellinga! PUH – rakk starten. Brukte en halv runde på resten av yoghurten og litt sedvanlig hyggelig skitprat og kameratslig mobbing med Kåre Lona og noen andre, og så var løpet i gang. Startet klokka ved første passering, og planen var å beregne snittrunder slik at jeg kunne ha kontroll på 3.05 og under fire timer på maraton, som var hovedmålet.

Etter noen runder spurte jeg tidtakerfolka om de kunne legge ut et felt med gjennomsnitt per runde  - men det kunne de ikke. Det syntes, og synes jeg fremdeles, var ganske håpløst, for det er den viktigste informasjonen man trenger underveis dersom man har beregnet et tidsmål. De fleste vet jo nå at jeg kom i mål 43 sekunder for sent. Det er jo bare min egen feil, men jeg trodde snitt per runde ville stå på skjermen, og hadde forberedt støtteapparatet deretter.

Støtteapparatet, ja. To døtre som gjorde jobben – og du verden så effektivt det er å si «salt», eller «gel» når man løper forbi, og så er det klart i hånda neste runde. Etter hvert kom søster og niese, og slike ting hjelper veldig. De var også flinke og støttet alle andre. Du verden som det hjelper med støtte når man sliter. Et slikt løp er et bra kurs i empati og støtte!

Fikk jo hilst på ultrafamilien underveis da, men det ble jo bare ett ord eller to. Therese Falk passerte jo så raskt at der var det umulig å mimre om Halden UltraIntervall, he he. Endelig fikk jeg truffet Einar Cyvin live, og der var det litt mer tid til noen ord av og til. Hyggelig fyr. Ja… bare hyggelige folk på Bislett denne dagen, selvfølgelig. Olav Engen, min store ultramentor, fikk jeg bare ropt "hei" til  - han var jo opptatt med Kondisnyheter under løpet. Du er tilgitt, Olav. Vi får ta det igjen en annen gang.

Inge Asbjørn Haugen var der jo! Det visste jeg ikke på forhånd. Da ble jeg i godt humør. Jeg som er så inderlig glad i Hornindal, er selvfølgelig glad i alle honndøler. Og Inge Asbjørn, med snart 500 maraton i bagasjen, er en topp ambassadør for spreke vestlendinger. Vi rakk ikke å prate så mye som under Bislett 24, men det hjalp på humøret å se deg! Det er slike effekter som er artige i ultramiljøet. Man hjelper andre  - og av og til uten å vite det.

Her lurer luringen Inge Asbjørn fra Hornindal bak. Drev jeg ubevisst drahjelp et stykke? Ante ikke at du lå der før jeg så bildet.

Svein Stranddal ble jeg litt kjent med, en av de mange man er god facebook-venn med, men som man egentlig ikke kjenner, og det er helt ok å treffes på ordentlig. Du verden for en fart på den telemarkingen. Du bør prøve å sette telemarksrekord på 24-timers, Svein. Og du skal være glad for at du ikke satt på med meg fra Skien, slik du ringte og foreslo, ha ha!

Leif Abrahamsen er jo selveste kosebamsen i ultramiljøet, og han fikk jeg pratet litt mer med etter maratonpassering. Det er en mann som senker skuldrene på alle rundt seg. Han visste også målet mitt og ga meg god pepp før 42 km. Og alle dere andre som bør nevnes, takk for praten, for skulderklappa, for støttende blikk, takk for at vi løp sammen og led sammen.

Her kommer Pompel og Pilt  - Hilde som drar på Helge og får opp en bedre fart. Hilde løp som ei klokke.

Jeg HADDE sub fire på maraton inne, selvsagt, særlig når Hilde Johansen kom forbi i i 2,58 per runde-tempo etter tre mil og jeg fikk akkurat den ryggen jeg trengte. Hun skjønte hva det gjaldt og gjorde en god jobb. Jeg kunne kanskje spurta inn de 43 sekundene på slutten, men større tempo enn dette sprint-5.20 per km klarer jeg ikke i lengda. Er ikke bygd for slikt… Pusten var helt på grensa den siste mila, bak en rygg jeg nektet å slippe.

Grunnen til at jeg IKKE klarte det var at jeg brukte sju minutter på do etter halvannen time… Vi ultrafolk er jo særdeles opptatt av mage, fordøyelse, næringsopptak og at magen ikke streiker. Magen min fungerte utmerket den dagen, men idiot-beregninga om en time fra Skien til Oslo førte altså til det motsatte av det som alle er så opptatt av  - et skikkelig toalettbesøk før start, gikk altså i dass… Eller ikke i dass…

Vel, det ble pers på maraton. Og under fem timer på 50 km. Helt greit. Årets første ultraløp og det første på syv måneder. Selv om jeg hadde tenkt at dette skulle bli min siste maraton, for det ER en fæl, kort sprint-distanse som er for kort, for flat og for fort, så er jeg i grunnen glad for at jeg må prøve igjen. Og det blir på Bislett. Under fire timer skal jeg ha. Det kan da ikke finnes noen raskere maratonbane enn flatt innendørs? Det eneste er kanskje at man løper rundt og rundt. Det KAN være den evige svake venstresvingen som var grunnen til overraskende vondt venstre lysk, vond venstre arm, vond venstre lår framme og bak siste halvpart av løpet  - men jeg tror helst det var fotskaden som førte til en bitteliten justering. Og et bittelite umerkelig rykk i 50.000 skritt fører nok med seg litt av hvert. Jeg var ellers ikke den eneste som hadde litt vondt, og mange hadde det langt verre. På bildet under står Kai Glenn Borgersen og strekker leggen. En annen gjesper, og han fremst til venstre som vi bare ser halvparten av, hadde mer og mer vaggende løpestil og tydeligvis vondt. Men han ga seg ikke.

Veldig fornøyd med at kroppen tre dager etterpå kjennes sterkere enn på svært, svært lenge, kanskje noensinne. Utrolig rask restitusjon! Sikkert fordi det er så kort, ha ha. Jeg dampet gjennom 17 km på ski tirsdag kveld i høyt tempo uten problemer, og kjente null og niks til plagene fra Bislett. Bortsett fra i foten. Den liker ikke skigåing.

Så da er det bare å løpe isteden. Og trene planmessig. Og fortsette å ha det gøy med detaljene og forberedelsene til et løp. Men sette andre oppgående hoder til å beregne både kjøretid og løpetid…