Røyse Ultraintervall 2015, 8 x 10 km - for fort, for sakte, moro og vondt.

Jeg vet godt at blogginnlegg skal være forholdsvis korte. Men en tekst retter seg også etter målgruppen. Ultraløpere er ultra-interessert i andres erfaringer, vet vi jo, så her kommer hele historien (mye av den i alle fall), og den handler på langt nær bare om meg. Likevel: Dette fungerer litt som en treningsdagbok, der erfaringer skrives ned med tanke på senere bruk.

Innhold:

«Aldri mer, det kan jeg love»-prinsippet

Teknisk lærdom, mat og drikke

Sosialt, vennskap, trivsel

Arrangører og deltakere

Mental trening

Rundetider: 52.30,  49.37,   49.09,   50,13,   53.38,   56.52,   57.51,  59.51. Totaltid: 7.10.20.

Vi var seks fra Romerike Ultraløperklubb. Fra v Even Nedberg, Ståle Wenstad Aas, Tor Idar Lillekroken, Leif Abrahamsen, undertegnede (i crocs) og Knut Kronstad.

Når en ultraløper etter et løp sier «aldri mer et slikt løp, det lover jeg», betyr det nesten alltid det motsatte. Du kan selv reflektere over hvorfor. Jeg sa det selv etter Halden Ultraintervall 2013. Og visste dypt inne hva det betydde, for jeg hadde sagt «aldri i livet» før, uten at det hjalp særlig  - f.eks da jeg så en plakat med distansen og høydemeterne i Hornindal året før, og meldte meg på tre uker etter.  «Aldri i livet om jeg blir med på denne galskapen noen gang, garantert, jeg lover!» sa jeg usedvanlig bombastisk (selv til meg å være) etter å ha vært support under Bislett 24 i 2012. Og meldte meg på ti minutter etter at påmeldinga åpnet noen måneder senere.

Moralen her? Tja… ikke godt å si. Hva tror du selv? Lærdommen er i alle fall at du ikke kan stole på en ultraløper. Aldri. Noen gang.

Vel, jeg meldte meg på Røyse Ultraintervall fordi jeg visste at jeg trengte fartstrening, teknikktrening på asfalt og mental utholdenhetstrening. Et perfekt Kinder-egg! Og du verden for en opplevelse det ble. Du verden for et flott arrangement, der Stig Andy, John og de andre viste at de har skjønt det: God, tydelig info, topp service og vekt på detaljer. Og kanskje først og fremst: Den personlige støtten til hver enkelt løper.

Flott trøyer etter løpet. Foto: Kondis, tror jeg.

Åtte ganger rundt den berømte Hytteplan-mila. Lettløpt mil! Det virka absolutt som det var flere nedover- enn oppoverbakker. De to siste kilometerne er artige, raske, og da er også den forbanna Selteveien som ALLTID har motvind uansett hvordan du løper, over…

Foto: Kondis

Reiste oppover til Ringeriksområdet kvelden før, installerte utstyret i hallen, og fikk en god natts søvn. Så var det selvsagt moro å treffe ultrafamilien igjen lørdag formiddag  - Leif, Even, Tor Idar, Guro, Knut , Jan Kristian, Tommy m.fl  - og ble etter hvert mer og mer kjent med flere av de andre; hyggelige nye bekjentskaper med Unni Skøien, Ståle Wenstad Aas fra min egen klubb (truffet før, ble litt kjent nå), og denne russegutten Ole Aasen som jeg hadde lagtempo med på andre runden. Ja… snakka vel litt med nesten alle sammen. 




Dette er kanskje hovedgrunnen til at jeg kommer til å holde på med dette lenge, hvis beina tillater det: Ultraløpere ER ultrasosiale. Det er ingen myte, det er ikke skryt, slik er det bare.

Man utvikler selvsagt raskt nye vennskap i løpet av et slikt arrangement, der vi hadde ca to timers pause mellom hver av de åtte milrundene, selv om det var mest soving. Men rett etter og rett før hver runde går skravla livlig. Jeg digger det!  Matservering etter hver runde, og en stille sone i hallen til restituering. Alt fungerte topp. Er glad for at jeg også endelig fikk en prat med 72 år gamle Oline Yksnøy. Du verden for en dame, som gjennomfører slike løp. Og litt felles om Sunnmøre hadde vi også å prate om. Stig Andy kjente jeg en del fra før, ble mye mer kjent nå, og du verden for et fyrverkeri av en fyr, men han har også beina på jorda og husker på alt og alle. Co-pilot (eller hovedsjefen som Stig kalte ham) John Gunnar Jakobsen viste seg også å være en framifrå fyr! Blidere og blidere jo slitnere og trøttere han ble. 

Og Tone og alle de andre på kjøkkenet, i arrangementsapparatet, så mye smil og service! Og arrangørene kjørte rundt på alle rundene og passa på. At vi sprang riktig i kryssene, og om vi skulle besvime eller ei. Og mange, mange andre oppgaver som løpere flest ikke ser. Jeg er arrangør selv, og ble imponert. Toalettene ble vaska jevnlig, for eksempel. De var ikke der for å late seg, det var tydelig.

The man, the myth, the legend, Stig Andy Kvalheim Rambø, frontfigur og en av initiativtakerne, gjorde en kjempejobb før, under og etter arrangementet. Slikt blir det tradisjon og suksess av ganske fort, tipper jeg. Foto: Ringerikes Blad.

Sjekk Tor Idar til høyre og de andre i front  - ser jaggu ut som starten på en 200-meter. Vi andre baki der tar det litt roligere. Som lurt er...  for oss... Foto: Ringerikes Blad.

Personlig var jeg ganske nærme å besvime på runden som gikk kl 03. Sjangla bortover E16, men jeg er sikkert ikke den eneste som har sjangla bortover der klokka halv fire natt til søndag, så det var ingen som reagerte.

Det hjalp ganske mye å tenke på Hilde, Cecilie, Ninette, Peter, Bjørn Tore, Gjermund, Hans Edgar og de andre som løp VM 24-timers i Torino samtidig med oss på Ringerike. UTEN disse luksuriøse pausene som vi hadde. Selvsagt et annet konsept, men når jeg tenkte på hva de slet med, og prestasjonene de var i ferd med å gjøre, så kunne jeg ikke synes så synd på meg selv. Og jeg husket en del på Hildes mantraer og mentale forberedelser som hun heldigvis deler på nettet. Takk, Hilde, det hjalp!

Det mest imponerende er kanskje disse lokale menneskene som dro seg ut i løypa hver tredje time for å heie. Det var bare kl 03 og 06 det var stille. Du verden som det hjelper, til og med bare med en bonde på en slette, som sier rolig "heia". Han lovte meg brennevin klokka 03, men han dukka ikke opp. Han hadde kanskje prøvesmakt og kvalitetssikra litt for mye. Hadde han dukka opp, hadde jeg garantert tatt en stor slurk.

Fakkelbokser  - mange  - på de mørkeste rundene. Genialt. Koselig og motiverende. Små detaljer som gjør store ting. Den fakkelen som sto etter 8,2 km, som man ser pokker i vold langt nede i Selteveien, ble min aller beste venn. Vær så snille å gjenta det neste år, Stig og John.

Selvsagt hadde jeg overdrevet forberedelsene, men selvsagt med vilje. Helt bevisst! Slikt synes jeg er moro. Så varer liksom løpet mye lenger. Massevis av utstyr, massevis av organisering og ompakking, massevis av visualisering. Ser for meg de ulike situasjonene og behovene, og prøver å organisere slik at jeg vet hvor og hvordan ting er, så det ikke går med tid til unødvendig "mikkmakk". Mye for pengene og mye for tiden. Skal man først «kaste bort» en helg så får en gjøre det skikkelig så en ikke får behov for det hver uke…  Man har da familie, hjem og andre oppgaver, he he.

Kvelden før  - installert utstyret. Utstyrslista er så lang at den gidder jeg ikke legge ut her... Foto: Stig Andy.

Det jeg hadde sett fram til, var utprøving av den mentale utfordringa, og effekten av denne treningen. Jeg visste godt at rundene som skulle gå kl 03 og 06 ville kreve mye. Og det gjorde de, men jeg var forberedt, og kom gjennom. Selvsagt med jernvilje, men gikk egentlig greit. Nei, greit, det er feil ord. Helt jævlig var det. Men 56 og 57 minutter i helvete, med bra fartsøkning siste par kilometerne, lykkelig som bare det i mål…  tja… vet ikke helt det rette ordet.

 

Tidlig i løpet, fjerde runden, tror jeg, og åpenbart preget av situasjonen. Foto: Anita Øy, Kondis.

"Nå er det mørkt, sa Dyre".
Den aller siste runden skal liksom gå lettere. Det var klar blå himmel og morgensol og greier, men denne ble faktisk den vanskeligste. Hovedmålet var at ingen av rundene skulle vare lenger enn en time. Med jernvilje, diverse mantraer og en del galskap klarte jeg sisterunden på 59.51. Er mest fornøyd med at jeg fra kilometer 6-7 klarte å øke farten i den seige motbakken og motvinden i den etter hvert forhatte Selteveien. Jeg lå nemlig an til 60,50 halvveis. Da var det jaggu mørkt, selv om det var lyst. "Du kan bedre! Det er allltid mer å gå på! Du blir ikke skada av å ta i litt til!" Blei litt stolt av meg der, og fant et dypere nivå i kjellern enn jeg hadde funnet før. Men jeg visste jo det var der. Herlig. Kan dermed gå mer i kjellern senere, ikke sant. Lærdom: Prøv likevel å varme opp litt mer! Bruk tid på dette  - for det gikk alltid bedre i siste halvdel av runden. Traktor-egenskapene mine, dette med å få mer krefter jo lengre og verre det blir, er ikke så lette å finne på så korte runder. Altså mer oppvarming.

 

Neste år skal jeg bruke mer tid til oppvarming på denne fantastiske skogsstien som lå rett ved siden av klubbhuset til Holeværingen.

Er det virkelig mulig å ikke klare mer enn 6,15-tempo i ganske bratt nedoverbakke? Hæ? Svaret er: Jepp, det klarte jeg helt fint, på nest siste og siste runde, i den fjerde kilometeren. Helt utrolig, fascinerende, lærerikt. Er det mulig å være SÅ stiv og støl? Jeg måtte bare dra på smilebåndet selv. Det er klart  - jeg lurte jo på om at nå kommer straffen, om de fire første rundene hadde gått altfor fort i forhold til hva jeg trodde jeg var i form til – men jeg fulgte kroppen og holdt bittelitt igjen. I alle fall hadde snitt-tida på 53.48 aldri blitt så lav hvis jeg ikke hadde løpt så fort til å begynne med. 6,15-tempo nedover kan unngås neste gang. Mer oppvarming! Varm dusj og tøy og bøy like før? Mer cola og gel og denslag? Hm…. Mer å forske på, og godt er det.

Etter første runde på 52.30 fikk jeg beskjed fra en svært erfaren løper som kjenner meg godt om at hallo, dette er altfor fort, dette er dårlig disiplin  - å ikke holde mer igjen. For selv hadde jeg nemlig planlagt 55-runder... Ja, ja, så feil kan man ta. Løypa var mye lettere enn Halden, og der ligger forskjellen. Selv om jeg fremdeles hadde en del gruff igjen etter en toukers forkjølelse/ bihulebetennelse, var uansett formen bedre enn forventa. De tre neste rundene på ca 50 blank viste jo det. Persen min på mila er jo såvidt under 45... Så dette var jo oppløftende!

Alt måtte gjøres de siste to kilometerne på den siste runden, for å komme under timen. Sjekk splitt-tidene her:

https://connect.garmin.com/modern/activity/744489262

Hva gjør de andre? Må spørre mer. Men det er veldig individuelt. Hva man er vant til er nok det lureste å ikke tulle med under et løp uansett. 
De aller beste spiser nesten ingenting, har jeg inntrykk av. Jeg er DYPT imponert over vinnerne Kari Langerud (6 timer og 2 minutter) og Andreas Torsvik (5.28), og de andre superfolka med supertidene. Mye bra trening, mye bra vilje og styrke. Fra min egen langløperklubb, Romerike Ultraløperklubb, fatter jeg ikke den framgangen som Tor Idar og Even har hatt de siste årene.

Markedsføring: Jeg hadde med Telemarks Tøffaste-banner som hang i hallen, og to Treungen IL-flagg her og der i løypa. Delte ut flyere for TT og 12-timars, og prøvde å lokke med noen. Gjør alltid det. Aldri noen som reagerer på det. Selvsagt ikke, det er jo dette vi driver med  - å være med på løpsarrangement. Diverse trøyer til markedsføring var også med. Stig Andy tipsa meg om å stille meg foran Kondis-fotografen og be pent om å komme med på bildet. Det gikk fint  - fikk 12-timersreklame på Kondisreportasjen. He he. Alle monner drar. Antall sidevisninger og likerklikk gikk også opp en del de par neste dagene.

Sko: Hoka OneOne på runde 2 – 7 fungerte mye bedre enn Adidas Sequence. Testen og sammenligninga var bevisst og forberedt. Etter Bislett24 i 2013 gikk jeg rundt og ville selge Hokaene for en tier  - nå er det mine favorittsko for lange, flate løp. Adidasskoa er selvsagt best på kortere, raskere distanser. Ingen blemmer eller plager i føttene under og etter løpet. Hadde jobba mye med hudfil og god krem fra NuSkin i ukene før, så føttene var helt klare, de. Etter første runde var jeg sikker på at lysken/ øvre lårbeinfest eller hva det nå er skulle lage trøbbel, mye trøbbel, for da var det vondt. Men det forsvant. Løp jeg det av meg, eller var det skobytte etter første runde som gjorde det? Umulig å vite.

Klær: Min hall-nabo Leif Abrahamsen skifta kun trøye etter hver runde, det var alt, og dusja ikke imellom. Interessant. Gode tights, god jakke og varm nok sovepose, som han hadde, kan altså være en enkel og grei løsning. Det var altså nok for ham. Det må jo ha vært ubehagelig, ekkelt og kaldt å stå opp og gå ut igjen, Leif? Men han klaga ikke. Kanskje forkjølelsen og hostinga tok fokuset, han var ikke frisk i det hele tatt, og hosta høyt og mye hele døgnet. Tøffing. Leif er uansett en avslappa minimalist som ikke bekymrer seg for noen ting. Du kommer aldri til å dø av stress, Leif, det er sikkert. Jeg vil ha litt flere bekymringer og dermed action. Leif har ellers et fantastisk sovehjerte. Har vel lært seg å sove når han kan, på alle disse dritlange skiturene.  Jeg ble ellers veldig glad for at min gode løpervenn meldte seg på Røyse. Han gjorde det rett etter at han så jeg var påmeldt, så det var nå hyggelig.

 

Leif har lært seg å sove når han kan.

Jeg dusja tre ganger bare (måtte sove mest mulig, og gikk også en liten tur i skogen etter hver runde), brukte ikke alle åtte skifta, for jeg fikk tørka en del, men jeg ble aldri fornøyd med bukse og truse. Det gnog litt, selv med vaselin. Må vel få tak i en sømløs løpetruse eller noe. Har aldri vært plaga slik før, så jeg vet ikke hvorfor. Tynn ullgenser på natta fungerte bra. To ganger hadde jeg på meg for mye og måtte bli kvitt det midt på runden. Har nå bestilt løpejakka til Romerike Ultraløperklubb, så da tenker jeg mye er gjort. Amatør på utstyrsområdet er man vel egentlig hele tiden    - det er alltid noen som har bedre og i alle fall mer interessante løsninger. Ydmyk og våken fr andre løsninger bør man være, og så blir det mer underholdning av det også. Kjedelig hobby? Er du gæern.

Det mest interessante: Mat og drikke. Jeg spiste forsiktig av den fristende maten som arrangørene serverte etter hver runde. Har lært at det kan gå til helvete å glafse i seg for mye og for fort. En halvtime før start, de tre første rundene, spiste jeg litt havregryn blanda med kulturmelk, og banan. Bare litt. Det fungerte flott, men halvveis i dette arrangement begynte problemene. Hard mage. Full stopp. Mett og fæl. Ikke matlyst. Var det pga en litt for stor porsjon havregryn rett før fjerde runde? Skulle jeg ha satsa på energibombe (gel) og kubbe (bar) likevel?  Men jeg prøver å unngå det, og heller bli vant til litt mer vanlig mat som ultramat. Tok litt probiotika for å få fart på magen, og det hjalp litt, men magen var vond resten av døgnet. Havre er ellers fantastisk, og har fungert bra mange ganger før. Kan det ha vært tomatsuppe med makaroni som hardna magen?

Men når magen er slik, så tar den ikke opp noe særlig næring, og man blir slapp og fæl. Løsningen: Cola. Herregud, takke min Skaper for Cola. Ekte Coke, ekte raud-cola! Arrangørene gjorde kjempeservice ved å tilby å kjøre ut løpernes egne drikkeflasker til halvveis, og satte også ut krus med Cola. De tre siste rundene sendte jeg av gårde en flaske med Cola uten kullsyre, i stedet for WinForce. Det hjalp ja, uten tvil, for en mage som ikke var topp. Men man SKAL vente så lenge som mulig med søtsakene. Heller litt hard mage enn diare pga for tidlig sukkersøl, som mange opplever.

 

Cola  - perfekt i en nødsituasjon. Arrangørene hadde servicetilbud på Stensrudsletta langs E16 halvveis i løypa. Bildet har jeg stjælt fra Guros Facebookside. 

Lærdom: Ikke spise noe man ikke er vant til. Jeg er IKKE vant til tomatsuppe og makaroni under et løp. Det er jeg heller ikke med gryterett, eller herlige lakselefser, så det kan jo ha vært noe av dette. Men jeg spiser det neste gang også. Matlyst er viktig. Kan heller spise litt mindre, kanskje drikke mer vann, og ta litt mer probiotika før og under. Har nemlig gjort det slik før med probiotika, valgte å ikke gjøre det nå. Altså: Det hjelper ikke hva du tar til deg hvis magen ikke er i balanse, da blir næringsopptaket lavt, og energinivået deretter. Forsk mer på det, lær av andre, les mer.

Selvsagt tenkte jeg, på de siste rundene, at «dette er siste gangen jeg er med på noe slikt, det kan jeg love». Sekundet etter tenkte jeg: «Særlig…».

Jo lengre og verre det er, desto deiligere er det å komme i mål, nemlig. Belønningen blir like stor som innsatsen. En sigarillo på målstreken føltes veldig fortjent. Og ja, vi sees 9. april neste år, på Røyse Ultraintervall. Det kan jeg love… Stol på meg. Jeg er nemlig ultraløper...