Vestfold Ultra Challenge 2012 – mitt første 82-km-løp som ble 95 km til slutt

November 2012. Over åtte mil i Vestfolds skoger  - fra Holmestrand, nesten til Drammen og tilbake. Ante ikke hva jeg gikk til   - hadde aldri løpt 82 km før. Det gikk over all forventning, av en eller annen grunn. Hvorfor? Var det kulda, flommen og snøværet? Jo verre, jo bedre? Var det spesial-smoothien min? Eller bare at jeg hadde «dagen»?

En eneste femmil på flat bane i september var det eneste ultraløpet jeg hadde gjort. Jeg hadde et par 3-4-milstreninger i heiene hjemme på samvittigheten, fra samme høst, og en halv Hornindal Rundt fire måneder før. Bare måtte prøve dette. Det var et eller annet som ropte i meg, at jeg skulle løpe slike distanser som VUC. Born to run, kanskje?

All verdens praktiske og mentale forberedelser, det var ikke det det sto på. Det synes jeg er halve moroa, og jeg tror det er lurt. Dermed blir det færre overraskelser. Hadde utvikla min egen spesialsmoothie til bruk før og under løpet, og den fungerte helt topp under dette løpet også.

Etter å ha overnatta i bilen utafor klubbhuset på Hvitstein stadion, gikk starten klokka seks om morgenen i bekmørke, sammen med ca 30 andre gærninger. Løpesekk med halvannen liter vann i kamelposen, hodelykt, havresmoothie, La Sportiva Raptor terrengsko (perfekte), Bridgedale høye leggsokker (de også perfekte  - tynn, tettvevd ull som holder deg varm uansett), tynn ullgenser og tynn vind/regnjakke i sekken, ekstra votter i sekken (DET er jeg glad for…), kart, litt førstehjelpsutstyr og Ibux, salttabletter, og et par energibarer. Sekken var under fire kilo tung, så det var ikke verst. Det skulle være to matstasjoner langs løypa, med bl.a brødskiver, så det var ikke vits å ha med så mye mat og drikke. En ekstra, tom, lett tilgjengelig vannflaske i sidelomma ble brukt ofte, for det var vann overalt. I den andre sidelomma hadde jeg en flaske med sportsdrikkepulver som ble blanda inn i vannflaske ved behov.

Vann overalt, nesten bokstavelig talt. Det hadde vært nedbørsrekord i Vestfold i ukene før, det var flom, løypa var blitt endret flere ganger pga dette, og den endelige løypa var 84 km lang. Tomas Pinås hadde satt i gang et spennende prosjekt  - dette var en utfordring, og et godt arrangement. (Bildet: Christian Hansson og jeg kommer forbi Heming Leira for andre gang etter matstasjonen  - enda en feilløping...)

Dessverre er jeg ikke orienteringsløper, så det ble 4-5 feilløpinger, og estimert totalt distanse ble dermed ca 95 kilometer, nesten dobbelt så langt som jeg noensinne hadde løpt før. Dumdristig av en nybegynner? Tja, kanskje det. Men…. Born to run, viste det seg!

VUC-løypa går på veldig mye flotte blåstier og grusveier. Stiene i skogen er brede, fine, vakre, og går i et nydelig landskap. Det er hva jeg vil kalle småkupert, med et par høye åser/ lave fjell som de største bakkeutfordringene. Oppgitt høydemeter totalt var 2.800, men sannheten er visst 2.300. Jeg hadde vært med på en treningstur i deler av løypa et par uker før, i solskinn og forholdsvis tørre løyper. Dette var noe annet. Jeg kjente neste ikke igjen landskapet, i flom, gjørme, regn, snøvær, vind og tåke. Herlig….  J

Etter to mil løper jeg alene på asfalt gjennom et kulturlandskap med noen gårder. Da kommer Tomas kjørende og forteller meg at jeg ligger på femte plass. Særlig. Jeg  visste jo selv at det var et par større grupper foran, med totalt 15-20 løpere.  Så jeg mente bestemt at han tulla med meg. –Nei, det er HELT sant! Du er på femte plass!

Jeg bare smilte og lo, syntes det var en god spøk, og løp videre. Men han hadde rett. En stor gruppe hadde løpt feil! Hadde jeg visst det var sant hadde jeg kanskje kikket bedre på kartet og dobbeltsjekket i kryssa. Ved vending 42 km var jeg på 17. plass. Jeg hadde nemlig også løpt feil to ganger, uten at jeg ble altfor frustrert av den grunn. Jeg ble nemlig glad for at jeg kom inn igjen på rett sti, for det var det jo ingen garanti for. Men kartet var godt laget, så jeg hadde en viss peiling på hvor jeg sprang feil. Jeg visste jeg lå på 17. plass ved vending, for jeg hadde telt de jeg møtte som kom imot etter vending.

Men så, mine damer og herrer. Så opplever jeg for første gang en EKTE «Runner`s High». Flyten. Driven. Den følelsen av at nå er det bare å holde på. At jeg var i det «rette» løpet med de rette, utfordrende, iskalde, gjennombløte og harde forholda. Bekkene var elver, stiene var bekker, pyttene var innsjøer. Et par ganger traff jeg noen tynne, hutrende mer erfarne ultraløpere fra nabolanda som sto skjelvende i snøværet på «elvebreddene» og diskuterte hvordan de skulle komme over. Vi LØPER, brølte jeg, i helt vilt godt humør. Jeg dura rett på, rett gjennom (bildet), i full fart, og smilte fra øre til øre. «Jaha? Nuvel?» hørte jeg på svensk og dansk bak meg. Det var kult. Jeg liker kaldt vær, for da er det ikke for varmt. For å si det slik.

Fra ca 45 til 86 kilometer løp jeg «som en vind», det gikk fort. Runner`s High. Kroppen var SÅ i gang, og traktoregenskapene viste seg fram fra sin beste side. Det var GØY! Jeg mener det helt ærlig  - GØY! Hvis jeg opplever den følelsen en gang til i livet, er jeg fornøyd med alt. Det snødde, det regna, det var isflak i stien, det var grisete, gjørmete og iskaldt, og det var DEILIG! Jeg hadde PERFEKTE klær, sokker og sko. Frøys en del på hendene av og til. Heldigvis hadde jeg vottene, så det gikk bra.

Den ene løperen etter den andre ble passert. Herlig følelse. Tjekkeren som hadde så høyt tempo tidligere, som jeg holdt følge med i mange kilometer tidligere, som forsvant i full fart fra meg etter 30 km og jeg tenkte «han proffen der kan jeg si farvel til», han tok jeg igjen, småprata litt med, og løp fra. To svensker holdt følge, den ene hadde tråkket over etter FEM kilometer, men ga seg ikke  - da jeg passerte dem (to ganger, rett etter hverandre, for jeg løp litt feil i det området) spurte de om ikke vi skulle holde følge? Ikke snakk om, her var det energi som skulle brukes.

Etter ca 60 km på kartet, og dermed kanskje totalt 65, lå jeg sannsynligvis på fjerde plass. FJERDE PLASS, av nesten 30 startende ultraløpere! Og så løper jeg skjebnesvangert feil. Og akkurat DEN merkinga var vanskelig å se, og da var det blitt mørkt igjen  - en krapp sving til venstre og et lite gult merke på en bom etter svingen. Dessverre gikk en annen bred blåsti rett fram, det var helt naturlig, syntes jeg, så jeg sprang på oppover, og holdt på i flere kilometer. Ble etter hvert usikker, og ganske forbanna på meg selv da jeg skjønte hvor jeg var. 4 kilometer i feil retning, oppover mot et fjell! Men jeg hadde krefter igjen og sprang som en gal ned igjen (det var i grunnen en liten normal norsk topptur ekstra, dette her), kom på rett spor og hadde løpt feil for siste gang. Det gikk fort, og jeg tok igjen et par løpere på nytt, men nå ante jeg ikke hvilken plass jeg lå på.

Så, når det var 8-10 kilometer igjen, begynner venstre kne å låse seg. Det måtte jo skje før eller siden. Det hadde murra en stund. Merkelig at ikke den gamle strekk/krampeskaden i venstre legg hadde meldt seg, egentlig. Et eller annet på yttersiden av kneet skar seg, og uansett om jeg hadde krefter igjen, masse krefter, kjentes det ut som, så kom jeg ikke lenger i løpssteg, og måtte gå raskt eller hinke-løpe resten av løypa. Da det var 3 km igjen så jeg tre lykter et stykke bak meg som kom nærmere og nærmere, men uansett hva jeg prøvde, så klarte jeg ikke å løpe. Men de tok meg ikke igjen.

Jeg kom i mål på 13 timer og 55 minutter, og sjuende plass totalt, i min 50-miles debut. Følelsen jeg hadde hatt fra vending og inn gjorde meg så fornøyd at feilløping og muligens litt varierende merking ikke gjorde noe. Jeg hadde opplevd «DET». At man bare kan holde på i stor fart i det uendelige. Det var all grunn til å feire med et par-tre-fire øl. Så det ble lørdagskveld sammen med den danske kolonien som også holdt til på klubbhuset. Hyggelige folk som jeg håper å se igjen senere.

Hvorfor kom jeg i det vanvittige løpsgiret der? Vanskelig å svare på. Det får jeg overlate til andre mer erfarne å spekulere i. Men når kroppen fungerer, så vet jeg godt at da fungerer også magen. Næringsopptaket. For bare da kan energien komme. Min spesial-havresmoothie hadde vært vellykket. Sammen med litt pro-biotika. Og så hadde selvfølgelig «dagen» vært der. Og det var mer enn nok fett å forbrenne, ha ha! Kanskje det var hemmeligheten, he he. Eller kulda. Jeg hadde vært med på tidenes våteste og mest grisete norske ultraløp. Diggbart. Må finne flere slike løp J

Jeg vil være evig takknemlig overfor Tomas Pinås  - mannen bak arrangementet som ga meg min første 50-miles og min første skikkelige Runner`s High-opplevelse. Jeg er glad jeg ikke var fornuftig og meldte meg på femmilsdistansen, der det var flere deltagere enn 84-kilometeren, selv om jeg lenge lurte på det, for da hadde jeg ikke fått den opplevelsen, og den erfaringa. Dærsken, tenkte jeg, gleder meg allerede til VUC 2013! Da skal det ikke løpes feil, da skal det løpes feil, og da håper jeg å få samme følelse.

Så feil kan man ta…

Menn 84 km
1	68	Gjermund Nordskar	Team United Bakeris	1988	10:20:40
2	69	Allan Lyngholm	DANMARK	1985	10:54:18
3	45	Ragnar Nygård	GØIF	1967	11:57:12
4	9	Hans Gunnar Gravningen	Sande Sportsklubb	1993	13:25:10
5	66	Sondre Skogsholm	Skedsmo skiklubb	1991	13:32:45
5	64	Bendik Gjevjon	OSI	1969	13:32:45
7	34	Helge Reinholt	Treungen IL	1967	13:56:14
8	4	Eivind Aakre	FMC Technologies	1967	14:03:10
8	12	Peter Bellring	Axa Sports Club	1968	14:03:10
8	78	Ladislav Jiler	UNGARN		14:03:10
11	39	Modell Kristoffer	Romerike Ultraløperklubb	1978	14:16:16
12	8	David Sanna	Skagerrak Sportsklubb	1968	14:25:50
13	57	Erik Jurander	SVERIGE		16:59:48
13	63	Jerry Bärnsten	SVERIGE	1971	16:59:48
-	11	Lucas Jensen	Axa Sports Club	1972	DNF
-	22	John Erik Kristensen	Marnardal kommune	1964	DNF
-	50	Ove Sollie	Sande Sportsklubb	1985	DNF
-	56	Jean-Loup Fenaux	FRANKRIKE		DNF
-	60	Christian Hansson	DANMARK	1968	DNF
-	62	Anders Overgaard	DANMARK		DNF
-	67	Alf Andersen	Haugesund	1977	DNF

(Bildene er lånt fra Kondis sin reportasje, og fra la Sportiva sin nettside)