Lidingö Ultramaraton 50 km 2013 - med gode bein og mange riktige valg.

Den første runden i «tungvekts-terrengultra-landskampen» mot Sonny Olsson foregikk i Stockholm 4. mai 2013. Det passet bra med et slikt småkupert løp så tidlig i sesongen, siden vi hadde en vanvittig lang vinter, og det var vanskelig å finne fjellterreng å løpe i om våren. Med Bislett 50 km i februar, en mage-mislykka Holmestrand Maraton i april, en god del landeveisløping om vinteren, samt en del løping i heia på snøskuterspor, med fokus på fart oppover i bakkene, var treningsgrunnlaget på plass.  Jeg var godt forberedt, var frisk, og hadde god oppladning. Det skulle vise seg å bli en veldig fin løpsopplevelse  - på alle måter. Og det var viktig å prøve å registrere HVORFOR alt fungerte så bra. Et par ting fant jeg ut.

Tok fly til Arlanda og ble henta av en alltid blid Sonny Happy-Feet, fikk en liten omvisning i Stockholm, blant annet ved slottet der kongefamilien bor (fikk lyst til å løpe rundt i den fantastisk vakre, velstelte, symmetriske og digre parken/ hagen).  Hjem til Leilah og sønnen, og fikk nøyaktig det jeg hadde ønsket meg, nemlig kylling og fullkornspasta. Det var i alle fall ikke feil mat før et løp. Bra og hyggelig start på helgen!

En trivelig kveld - gjett hva vi diskuterte  - men jeg ble litt bekymra for en leggmuskel som jeg hadde hatt en voldsom krampe i for noen år siden, og som har murra litt siden da, pga arrvev eller noe. Den har aldri slått ut i ny krampe, men nå begynte den å murre skikkelig, og faktisk gjøre vondt  - og leggmuskelen var stiv. Leilah jobber jo med føtter og ben på sykehus, og hadde noe som var kraftigere enn Tigerbalsam. Ti ganger kraftigere…  Jeg misforsto henne, hun sa jeg IKKE skulle smøre på tre striper, bare en. Eller noe. Så jeg smurte på tre striper, og etter et kvarter brant det skikkelig i leggen. I mange timer. Det var litt vondt, ja, men jeg lot det brenne. Og masserte hardt, mye og lenge. Jeg kjente murringa hele løpet dagen etter, men det holdt. Så det hjalp nok. Kanskje dette var det lureste valget denne helgen?

Frokosten var en diger porsjon havregryn, cultura og banan. Like før løpet spiste jeg en GodMorgen-yoghurt med havregryn og rosiner og litt forskjellig. Denne frokosten må ha vært helt riktig, for kroppen og magen var fin hele løpet. Har tidligere prøvd ut litt mer vidløftige ting, men disse enkle greiene var perfekt. Denne gangen kokte jeg heller ikke havregryna. Løpermat skal være lettfordøyelig, men litt å jobbe med så det holder lenger, er nok ikke dumt, og havregryn har mange gode egenskaper.

Ut til den store, vakre øya Lidingö nord for Stockholm sentrum. Stort arrangement, proffe greier, hundrevis av folk til start.

Så gikk starten, og Heavy Weight Ultra Trail Scandinavian Championship 2013 var i ENDELIG i gang! Ha ha, vi har hatt det mye moro med vårt eget lille mesterskap. Har vært litt redd for at andre synes det blir masete, men det virker som veldig mange følger med og synes det er artig. Det gir en god følelse. Og svensken og jeg er liksom bare nødt til å gjøre litt ekstra ut av det, for vi har fremdeles en lang vei å gå, fra overvekt og dårlig helse til en tilstand en gang i framtida der vi ønsker å være. For å klare det må må vi holde koken, og finne på noen «hyss». For det er EN ting som er overstyrende. Det skal være GØY. Uansett, alltid. Og det er det. Det var gøy helt fra starten. 

Men. Ikke FOR gøy. For vi har også en solid porsjon konkurransementalitet, og var helt klare på at i vår alder og med våre forutsetninger, så blir det aldri kamp om noen pallplassering. Dermed får vi heller lage vår egen tevling, en landskampserie. Og var veldig enige om at i dag var det blodig alvor, og at det aldri skulle bli noe hånd-i-hånd-målgang selv om vi var likt et stykke før mål. Det er jo noe med gutter og menn, de må liksom tevle. Det er jaggu godt å få gjort litt av det av og til! Vi ble til og med enige om å ikke snakke sammen under løpet, ha ha! For her skulle vi endelig oppleve litt KONKURRANSE!

Hadde tenkt å ENTEN ligge et par hundre meter bak Sonny, for så å knuse ham siste mila  eller snike meg forbi på en matstasjon (men det var en sjanse å ta, hvis han hadde større fart enn min syreterskel den dagen), ELLER å ikke se på klokka, snittfart og noe som helst, og ikke se på andre, men bare følge kroppens dagsform. Det ble ingen av delene. Enda et riktig valg, å ikke følge en plan, men følge følelsen i hodet og kropp. Lytte til den aktive underbevisstheten, den som har med naturlig respons av der og da å gjøre.

Jeg lot meg egentlig aldri lure av svenskenes omtale av løypa:  Et VELDIG tøft løp, bratt, og «tufft» terrengunderlag, sa de og skrev de. Det var i grunnen ingen av delene, synes jeg. Men det var gudhjelpe meg en fantastisk løype, småkupert, bra variasjon, mye flat, fin, bred skogssti, og et ubeskrivelig vakkert landskap langs kyst og skjærgård, gjennom parker, flotte skoger og trivelige tettsteder. En del grus og asfalt, men tilfredsstillende mye skogssti. (Så da burde jeg vel holde kjeft å løpe raskere enn jeg gjorde, hvis den var så lett, sier du vel da. Men det var nok det som skjedde. Jeg løp raskt :) Jeg hadde kikka på samtlige bilder som var tilgjengelige på nett, studert kart, og kjørt med data-Googlebil rundt omkring på Lidingö der stien gikk/ der man kunne se stien, så jeg hadde et annet inntrykk på forhånd enn ordbruken til arrangørene.

Derfor valgte jeg de letteste skoa mine, Mizuno Wave Ronin 3, som jeg kjøpte til Nibbeløpet 2012. De veier bare et par hundre gram pr sko. De har vist seg å være helt ok både i lett/ halvteknisk terreng, til og med i myrer, på syntetisk dekke på femmila på Bislett og på asfalt i Holmestrand Maraton. Når det ikke er veldig mye teknisk sti, så går det fint. Dette var et annet godt valg under Lidingö Ultramaraton.

Jeg følte raskt at jeg hadde dagen, og hadde et raskere tempo enn «planlagt». Og «planlagt», det var under 6 timer, med ca 6,30 i gjennomsnittlig kilometerfart.  Men en liten plan, et utgangspunkt, er en ting, men jeg lytter til kroppen og lar dagsformen bestemme hva som skal skje. Det er det jeg driver med nå for tida, i alle fall.

Jeg dro fra Sonny ut fra stadion, men hvor mye aner jeg ikke, for jeg tenkte jeg ikke skulle se meg bak skuldra en ENESTE gang i hele løpet, for ikke å ødelegge «dagens tempo» i kroppen.  (Ok, kanskje jeg kikka litt til siden i krappe svinger et par ganger, svensken så jeg uansett to ganger den dagen  - og det var ikke i løpet :) Jeg kikka på snittfarten, og den var mye høyere enn det planlagte utgangspunktet. Nå lå jeg på 5 blank-tempo… Men jeg var godt under syregrensa, så jeg bare gjorde som beina befalte  - dog litt redd for at tempoet var litt høyt i forhold til løpets fem mil. Men jeg var villig til å ta sjansen. Kroppen/ hodet/ underbevisstheten visste jo det var snakk om fem mil. I tillegg viste løypa seg å være enda lettere enn jeg hadde forestilt meg. Den var trolig «tøff» for løpere som er vant til flat løping  - må ha vært det de mente, he he. (Ok det var kanskje arrogant, men jeg tar sjansen.) Jeg holdt igjen litt, likevel. Hadde VELDIG lyst til å dra på, det kjentes så godt  å løpe. Men i et ultraløp skal man holde litt igjen i 70 % av distansen.

For et løp! For en løype! Og for en service og stemning hele veien! Godt merka, og løypevakter i samtlige kryss, og samtlige løypevakter smilte og heiet  - jeg tror nok de var kursa på dette. Veldig bra. Har mye å si, alle disse smilene! Matstasjonene var bra, og jeg spiste kald risgrøt eller hva de nå kaller det, de har sikkert et eller annet bolibompa-rart navn, disse utlendingene våre i øst. Altså denne grøten, som ga god og lang energi og satt godt i magen, blanda av og til med søt frokostblanding, av og til ikke. Det var matstasjoner for ca hver femte kilometer. Utrolig bra service før, under og etter løpet. Dette kan de! Det var altså helt ok mat. Det var andre ting der også, en del kaker, blant annet. Tror jeg tok en sjokoladekakebit en gang. Man er jo på fest! Litt banan av og til, selvfølgelig (håper jeg ikke blir lei av banan...), og så blanda jeg sportsdrikke og vann på alle stasjonene. 5-10 kopper med kaldt vann i hode og nakke ble det også, for det var sol, varmt og flott vær. Jeg tror det er lurt å kjøle seg ned underveis. Eller…  det må jeg uansett. Et sted hadde de blåbærsuppe. Det er bra løpermat.

 

Noe som jeg synes er merkelig, er at de omtaler «Abborbakken» som fryktinngytende, fæl, lang og bratt. Og at der MÅ man gå, ellers kommer smellen. Ja vel, dem om det. Omtrent litt lenger enn Steinufskleiva hjemme, og den er jo ikke farlig å løpe opp :)

Men hvor var Sonny? VAR VA SVENSKEN? Hadde ingen anelse. Jeg så meg  som sagt ikke bak, i alle fall ikke en eneste gang de første tre mila, men jeg FØLTE det prikka i nakken, ha ha! Helt sant! Happy-Feet lå sikkert der bak som en skrekkfilm-skikkelse akkompagnert med skummel musikk, med skumle tanker og kniv i hånda!

Han løp faktisk bare et lite stykke bak og så på meg, og kontrollerte, den jämtlandluringen, så det er ikke rart at det prikka i nakken. Men etter hvert ble jeg ganske sikker på at han ikke hadde sjans denne dagen. Jeg var nesten helt sikker på at han var et godt stykke bak, men jeg kunne jo aldri være sikker. Det viste seg senere at han hadde hatt full kontroll på meg de par første mila, men så hadde han forveksla meg med en annen, som visstnok var helt lik, fulgte ham til det var en mil igjen, løp opp på siden av ham og brølte «HELGE!!!» og tenkte han skulle knuse meg derfra og til mål, for jeg så visst litt sliten ut, Men det var en annen, ha ha! Som fikk seg en støkk, så Sonny hadde litt å forklare. Og da mista han litt av det motet han hadde hatt. På det  tidspunktet lå jeg kanskje 25 minutter foran, uten at verken han eller jeg visste det.

Men halvveis, da vi passerte stadion og Leilah, var det bare et par minutter forskjell. Det var godt turbodieselen slo inn etterhvert.

De siste to mila måtte det en del viljestyrke og krefter til for å holde tempoet, men jeg hadde traktorflyten, og jeg så at jeg hadde en gylden mulighet til å komme under fem timer, men jeg visste også at nå begynner snittfarta å øke, og det gjorde den. Dermed var det BRA at jeg fulgte med på klokka, for jeg måtte ta i mer enn jeg trodde for å holde tempoet nede nok. Og som så ofte før, begynte jeg å ta igjen massevis av løpere, og jeg ble ikke tatt igjen av noen andre. Det betyr jo kanskje at jeg egentlig helst burde prøve å starte raskere, men det klarer jeg ikke. Det er som regel etter tre eller fire mil at dieselmotoren er ferdig oppvarma og begynner å putre med ekstra krefter. Det gir uansett en herlig følelse å ta igjen den ene etter den andre.  En underlig ting til: Jeg trodde jeg var god i motbakke, og det var jeg jo forsåvidt mot slutten av løpet, med de tre første mila så tapte jeg distanse til løpere som var i nærheten da vi var i motbakke, mensjeg hadde lest og trent en del på utforløping, så i nedoverbakkene dro jeg fra. Jeg hadde trodd det skulle være motsatt. Men det er nok lurt å holde litt igjen i motbakkene  - det er sikkert en del folk som ikke lytter til egen syregrense. Dette var også lærerikt, og gode valg. Jeg tjente mer på folk rundt meg i nedoverbakke enn jeg tapte oppover, og jeg løp opp så godt som alle bakker de siste 15 kilometer, for da var "draiven" der.

Noen hundre meter utafor stadion passerte jeg Leilah. «Nä... men kommer du redan nu?». Hun sprang en snarvei for å ta bilde av målgangen. Jeg tok igjen 4-5 løpere til de siste 400 meterne. Herlig følelse. Sliten i mål, men ikke utslitt. Så HERLIG å kjenne at en er i form!

 

Jeg kom på 94. plass av 343 menn, eller 11. plass av 46 stk i min aldersklasse. Tid: 3.53.55. Snittfart 5,52 pr km. Ett minutt raskere totaltid enn femmila på Bislett  - og her var det 800 høydemeter. Ikke mye å skryte av, men for MIN del var jeg dagens vinner utfra forutsetningene. Jeg var bare dritfornøyd.

 Sonny kom en halvtime etter. 1-0 til Norge! En kald øl, foto, prat om løpet, Sonnys historie om at han fulgte feil mann, hjem til familien Olsson og Leilahs fantastiske persiske middag (takk, det var en opplevelse!!), et par restitusjonsøl til, en god del Facebook, og så var det hjemover dagen etter med bange anelser om hva en hevnlysten Sonny kunne finne på i neste landskamprunde, Vestfold Ultra Challenge, 82 km og 2.300 høydemeter. Men det er en annen historie. Under og etter Lidingö følte jeg meg nesten som en skikkelig idrettsutøver. Tiden som overvektig, slapp, alltid trøtt, aldri i form, bare litt fotball og innebandy og dårlig amvittighet, og hele tiden et ønske om at «nå må jeg komme i gang med skikkelig trening» (de siste 20 åra…),  denne tiden var bare to år bak meg, mer virket lenger unna. Denne nye, artige, sosiale og sunne hobbyen var blitt en veldig god ting for meg. Jeg begynte å føle meg… tja, hva skal man si… fysisk lykkelig, og i harmoni med meg selv og naturen.

Og på grunn av flere gode valg: foreløpig ledelse i landskampen mot svensken, ikke minst :) 

Vennskap og tevling hånd i hånd  - og fantastisk gjestfrihet hos fantastiske mennesker. De tre dagene i Stockholm var en nytelse fra ende til annen. Takk!