Vestfold Ultra Challenge 2013 - to skritt tilbake - og tilbake til start

Ha ha, liksom! Dette var dagen da jeg skulle prøve å gjenoppleve VUC 2012-løpsopplevelsen, bare et halvår siden sist. Løpet var flytta fra sen høst til en søndag i slutten av mai. Dette hadde jeg gledet meg til lenge. Nå skulle saker og ting gjøres enda bedre! Og det var landskamp-runde nr 2 mot svensken Sonny i vår egen tungvekts-terrengultra-tevling. Alt lå til rette for en fin dag for Traktor-Helge, og muligheten for 2-0 –ledelse i landskampen.

Snakk om anti-klimaks.

Men det begynte veldig bra. Jeg rakk, med omtrent et par timers margin, å bli frisk fra en langvarig forkjølelse. Hadde fått trent greit, og det var jo bare tre uker siden Lidingö-femmila. Starten gikk greit, det var flott vær, sol, og ganske varmt. Kroppen kjentes bra ut, og jeg dro etter hvert fra Sonny. Var ikke helt sikker om forkjølelsen var ute, litt slik bob-bob 50/ 50-følelse  (bildet). Da vi kom inn i skogen, fikk jeg godfølelsen, og kjente igjen de bløteste områdene fra flomløpet i november. Flere steder var det veldig bløtt, og det virket som det ikke hadde tørket opp skikkelig siden løpet i november. Det hadde vært en lang, lang vinter imellom, så det var jo logisk. Perfekt, tenkte jeg. Jeg hadde nemlig IKKE valgt lettere terrengsko, men hadde de samme La Sportiva Raptor, selv om mange andre hadde lettere sko, siden det var blitt opplyst på nettsida og Facebook at det var tørt og fint i løypa. Noe det var, bevares, i lange partier. Men gjørmehøla var såpass mange, brede og lange at det var helt umulig å holde seg tørr. Så jeg gadd ikke løpe rundt, men dura gjennom de våte partiene. Kjekk måte å kjøle seg ned på, og jeg helte kaldt vann i nakken utallige steder. Det var faktisk flerogtjue grader i skyggen. Flott dag, flott landskap, flott følelse  - bare moro. Stort sett…

Hadde følge med Ultrafar sjøl, Olav Engen, ganske lenge. Han dro etter hvert fra meg, skulle «bare» løpe femmila, og ville ha et høyere tempo. Så kom han bak meg  - hadde løpt feil et par hundre meter. HAN? Olav Engen løpe feil? Det skal mye til. Men det var flere som hadde vært usikre akkurat der. Så forsvant Olav igjen. Men jeg tok innpå ham igjen litt senere, slik at jeg lå like bak ved matstasjonen på 24 km, da jeg møtte Olav og arrangør-Tomas på vei tilbake, over vadestedet. Det vadestedet kommer jeg aldri til å glemme…

Løp også sammen med Kåre Lona noen kilometer (bildet). Hyggelig fyr, og godt selskap. Takk for praten, Kåre, og der og da fikk jeg litt pes så jeg fikk fart på kroppen.

Fram til matstasjonen hadde jeg løpt nesten feil mange ganger. Siden det var blitt opplyst at løypa i år var «ekstremt bra merka», slappa jeg sikkert litt for mye av, men det gikk bra fram til matstasjonen. Selv om jeg hadde blitt litt irritert en del ganger, og måtte venne meg til å kikke nøye til høyre og venstre  - det er nemlig stier og veger på kryss og tvers i disse skogene. Noen steder var det tett i tett med flott merking, andre steder lange partier hvor man ikke kunne være 100 % sikker på om man var på rett vei. Et sted, ned mot E-18, var jeg sikker på jeg hadde løpt feil  - det var en slags vei på et par kilometer gjennom et hogstområde som ikke hadde noen merker eller bevis på at jeg var på rett vei, så jeg trodde kanskje det var feil, banna høyt, kikka på kartet uten å bli klok av det, hissa meg opp uten grunn, fortsatte, og heldigvis kom et merke langt nedi der, slik at jeg visste at jeg likevel var på rett vei.

Men da hadde frustrasjonen om varierende merking begynt å bygge seg opp, og jeg var på vei inn i en felle jeg burde vært mer proff til å unngå: Å løpe rundt å være småsur, i stedet for å løse utfordringene selv. Denne smått unødvendige irritasjonen begynte jo faktisk med opplysningen bare åtte minutter før start om at det var mulighet for å få fraktet eget utstyr til vending (dropp-punkt), noe som var blitt opplyst om på Facebook sent kvelden før og som jeg ikke hadde fått med meg. Da hadde jeg jo gjort klar en pose med reservesko og andre greier, blant annet trøyeskift. Så jeg gikk i fella der også  - selv om jeg aldri hadde planlagt noe pitstop og var godt nok forberedt uten…

Etter matstasjonen kommer en bratt bakke, så stempler man, og fortsetter nordover og svakt oppover, etter hvert på en grusvei. Etter 28 km klarer jeg, på en eller annen måte, å følge grusveien til venstre i stedet for rett fram. Aner ikke hvorfor. Jeg løp noen kilometer NEDOVER og mot SØR. Noe jeg skulle ha oppdaga hvis jeg hadde sett på kartet  - men igjen  - det var blitt gitt forutsetninger for at man ikke behøvde å se særlig på kartet, og jeg er tydeligvis for lat til å kikke på kart hele tiden, og er ingen orienteringsløper, det er helt sikkert. Det blir IKKE min nye panikkalderhobby, for å si det slik.

Så passerer jeg vadestedet som ligger overfor matstasjonen, ovenfra denne gangen, ser ikke at det var samme vadested selv om jeg syntes det kanskje var litt likt, hisser meg opp over litt ulogisk merking der (og det var jo ikke rart, jeg kom jo fra gal side), og løper nedover til jeg treffer Leif Abrahamsen, en hyggelig fyr som også har fått seg denne sprø hobbyen. Han skulle jo ligge langt bak meg, utfra det jeg visste, så jeg spurte hva i helvete han drev med og hvor i helvete han hadde sprunget feil. Ha ha! Det tok et par minutter før han fikk overbevist meg om at jeg hadde løpt feil. Og da var min tålmodighet slutt  - nesten. Leif hadde, sammen med Tom, løpt alvorlig feil, og hadde mistet ca tre kvarter  - og uavhengig av de to hadde Sonny også løpt feil på samme sted,og tapt like mye. Men Sonny skulle nå være foran Leif, og dermed ble jeg ytterligere skuffa, istedet for å få ekstra kampvilje. Men den godeste Leif overtalte meg til å prøve på nytt, så vi gikk opp til vadestedet, men jeg gikk ikke over, men fortsatte nordover på feil side av elven. Dette skjønte jeg etter hvert ingenting av, for jeg hadde fremdeles ikke forstått hvordan jeg hadde løpt feil. Jeg klarte altså ikke engang å løpe tilbake samme vei som jeg hadde løpt feil, for å si det slik. Min hjernekapasitet på ren, enkel logikk er i tillegg tydeligvis begrensa. Det visste jeg jo fra før. Jeg var nå blitt såpass gubbesur at jeg stoppet, tenkte i to minutter, kjente at kroppen var i god form, gikk likevel ned til matstasjonen, og hørte at Sonny hadde passert for en lite halvtime siden, og var i ferd med å bestemme meg for å stoppe for godt.

Himmel og hav, som jeg angrer på at jeg ikke tok opp jakten på Sonny. For et race det kunne blitt! For en spenning, for et evig minne det hadde vært, om jeg tok ham igjen, og vi hadde begynt på de 3-4 siste mila sammen! Hvordan hadde taktikken blitt da?

Jeg gadd ikke engang løpe tilbake sammen med Leif, som haltet litt, han hadde løpt mye feil han også, var ikke helt fornøyd med det, og hadde gitt opp 82-kilometern, men valgte å gå over til femmila og vende nesa hjemover. Men selv med halting så var han mer mannfolk enn meg og kom seg til mål (bildet).

Jeg småtrippa fram og tilbake på matstasjonen en stund og holdt nesten på å ombestemme meg, men hadde «falt i uvite» og hengt meg opp i varierende merking i stedet for å ta det på strak arm og løpe. Vi er jo her for å løpe, hva er problemet, liksom, he he. Jeg fant argumenter nok til meg selv for en DNF (did not finish), og fikk etter hvert bilskyss hjem. Jeg var nr to i mål den dagen, sånn sett, ha ha! Tom Larsen hadde også løpt mye feil, brutt ved matstasjonen og var blitt kjørt til mål en stund før meg

Evig anger! Sonny hadde løpt mer feil enn meg, men gjennomførte med høy moral, i sitt livs hardeste løp, lenge i den tro jeg hadde knust ham, og han kom i mål på 14 timer og noe.

Som han skriver på bloggen sin: «Jag sprang med större och större förväntan att vid varje krök skulle Helge dyka upp, men inget hände. Tänkte att han kanske väntade på mig vid vändpunkten och ville springa med mig tillbaks – men ingen Helge? Förstod att något hade hänt men konstigt att jag inte hade sett honom.
Vad som hade hänt var att Helge hade också sprungit vilse och blivit så arg att han gjorde en DNF. Tråkigt att vinna på det sättet kanske, men ultra trail handlar om mycket mer än att bara löpa. Det handlar även att hantera all skit som kan hända på vägen och ändra sina satta mål. Jag vann för att jag gjorde det, vilket jag vet grämer Helge just nu och resten av hans liv…he he …»

Respekt, Sonny! Det du gjorde der var imponerende. Endre målsetning, holde humøret oppe, nyte turen, bruke alle krefter.

I ettertid har jeg beklaga overfor arrangøren at jeg hang meg opp i merkinga og klaga en del, om jeg hadde grunn til det eller ei, og jeg lover å ikke være så pysete neste gang.

Kanskje det var bra det gikk som det gikk. Kanskje ikke forkjølelsen var helt ute av kroppen, så jeg kunne fått meg en smell før målgang. Kanskje jeg hadde løpt enda verre feil og hadde fått en leteaksjon etter meg J  Kanskje det er bra at det nå står 1 – 1 i landskampen. Mye mer publikumsvennlig, he he. Neste landskamp-runde er i Hornindal. Da er det best å være tøff i trynet, ha høy moral, godt humør og takle de utfordringene som kommer, i stedet for å sutre og legge seg ned og klage på andre.

En erfaring rikere! 

(Lista er litt mangelfull. Tom Larsen mangler (DNF) og Leif Abrahamsen (fullført 50), i alle fall)

1.	44		Didrik Hermansen	SK Vidar	1980		8:18:02
2.	7		Simen Ellingsen Rustad	Romerike Ultraløperklubb	1985		8:37:15
3.	6		Bernt Bråten Andersen	minimalt.no			9:58:52
3.	17		Amund Totland	Hydro Holmestrand	1988		9:58:52
5.	36		Sondre Skogsholm	Romerike Ultraløperklubb	1971		10:26:37
6.	12		Matthew Stephenson	Drammen			11:18:33
7.	24		Ziegler Harald				11:37:50
8.	18		Thomas Mittun-Kjos	Blodsmak Sportsklubb			12:01:50
9.	37		Rune Akselsen	Mandal	1970		12:02:45
10.	23		Lillekroken Tor Idar	Romerike Ultraløperklubb	1968		12:06:40
11.	15		Roth Per Einar	Romerike Ultraløperklubb	1959		12:10:00
12.	2		Andersen Alf	Haugesund	1977		12:17:40
13.	33		Modell Kristoffer	Romerike Ultraløperklubb	1978		12:48:15
14.	38		Eivind Aakre	FMC Technologies	1967		ca 13:30
15.	14		Olsson Sonny	Vattudalens LDK	1972		14:37:10
16.	39		Gorol Michael Jan		1979		14:56:22
17.	8		Garnås Erlend				15:40:50
17.	10		Sirevåg Jostein				15:40:50
19.	16		Rodney Harper				16:30:00
-	4		Einar Gautun	Romerike Ultraløperklubb	1964		Fullført 50
-	51		Ottar Røed	Oslofjord Triatlon	1959		Fullført 50
-	13		Helge Reinholt	Treungen IL	1967		DNF